Debatt

Jeg leter etter fred

  • Roula Hourani
    Roula Hourani
    Lærer og psykologistudent, Sola

Ødelagte bygninger i Homs, Syria. Bildet er fra 2014. Foto: REUTERS/Yazan Homsy/File Photo

Jeg er i Norge, langt borte fra krigen. Likevel går krigen igjen i tankene mine.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Hver dag våkner jeg opp skremt, etter å ha hatt mareritt. Lyden av eksplosjoner er fortsatt i ørene mine. Hver morgen spør jeg meg hvor jeg er. Dette er ikke mitt rom.

Jeg trenger litt tid for å forstå at jeg er i Norge, langt borte fra krigen. Likevel går krigen igjen i tankene mine.

Så står jeg opp og går for å vaske ansiktet mitt. Jeg ser meg i speilet i noen stille minutter. Så snakker jeg med meg selv:

Hva vil du gjøre i dag? Og hvorfor?
- Jeg går på skolen for å lære norsk.

Vil du bosette deg her i Norge?
- Nei.

Tenker du å returnere til Syria?
- Nei. Mine venner, mine slektninger, min jobb og mitt hus er ikke lenger der.

Hva vil du da?
- Ingenting. Det er nok!

Hvilken karakter kan jeg være?

Så tar jeg frem sminken min. Jeg ønsker å endre ansiktet mitt og identiteten min.

Deretter åpner jeg skapet mitt for å velge hva jeg skal ha på meg i dag. Her begynner den største konflikten. Hvilken karakter kan jeg være?

Den hvite fargen får meg til å føle freden som jeg savner.

Den svarte fargen reflekterer tristheten inni meg.

Den lilla fargen er den narsissistiske fargen som hjelper meg å tenke litt på meg selv. Eller rosa, den fargen på drømmer som tar meg bort fra den smertefulle virkeligheten.

Eller rød ... Nei, ikke den røde fargen. Den er ikke lenger min favorittfarge. Jeg hater den.

Så skammer jeg meg fordi jeg velger mine klær mens det er mange syriske kvinner som er fratatt sine klær. Mens jenter fratas sin jomfrudom med kraft i syriske fengsler.

Mitt navn blir «en flyktning»

Jeg ønsker å være optimist. Jeg trenger bare å glemme alt som skjedde.

Av og til glemmer jeg alt og prøver å gjøre noe som gjør meg glad, som å snakke med min bestevenn. Jeg tar mobilen min og begynner å taste telefonnummeret hennes, deretter husker jeg at hun døde.

Så husker jeg alt. Blod på gulvet, gråtende barn og ødeleggelse. Plutselig stiger kroppstemperaturen min, og hendene mine skjelver.

Så husker jeg alt. Blod på gulvet, gråtende barn og ødeleggelse.

Jeg tar igjen mobilen min og ringer moren min. Jeg snakker med henne hver dag. Jeg forteller henne om Norge.

Norge har en sjarmerende natur. Folk er hyggelige. Jeg er lykkelig her, sier jeg. Etter at samtalen er avsluttet, treffer tristheten meg. Fordi jeg lyver.

Det går ikke bra med meg. Jeg kunne ikke fortelle henne at jeg føler meg som en inntrenger i samfunnet. Mitt navn blir «en flyktning».

Jeg klarte ikke å si at det er mange som tror at jeg er en terrorist bare fordi jeg bruker hijab.

Her føler jeg meg kald og ensom.


  • Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Krig
  2. Syria
  3. Flyktninger
  4. Integrering