Debatt

Burde ikke vært skrevet

  • Ole Petter Rekvig

Man kan ganske enkelt ikke skrive en kritisk biografi når utgangspunktet er som Frode Skarsteins, skriver Ole Petter Rekvig. Anne Stine og Helge Ingstad ved husene som er bygget opp der de fant noen tufter på L¿Anse aux Meadows på Newfoundland i 1960. FINN ERIK STRØMBERG

Ingstad-biografi. Frode Skarstein gir en gemen beskrivelse av Anne Stine og Helge Ingstads integritet.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Ole Petter Rekvig. privat

Frode Skarstein har skrevet en «kritisk og uautorisert» biografi om Helge Ingstad. Det burde han ikke ha gjort. Det er klare krav til nøyaktighet, kildebruk og prioritering av stoffet når et nasjonalt ikon som Helge Ingstad skal omtales i et kritisk perspektiv. Det viktigste er at han ikke har hatt tilgang på Ingstads omfattende privatarkiv. Dette svekker Skarsteins legitimitet som «kritisk» Ingstad-biograf. Han forstår ikke hvilke begrensninger dette gir.

Ikke tilgang til arkiver

Når han ikke har tilgang på Ingstads arkiv, kan han ikke tråkke over grensen fra biografi til historisk roman, og dikte inn det han ikke kan kontrollere. Skarstein gir en gemen beskrivelse av Anne Stines og Helges integritet som refererende forfattere, og som forskere. Motivet er vanskelig å øyne.

I starten av boken prøver Skarstein å konstruere myten om at Helge Ingstad drømte om å dra til Canada, for så å avsanne dens eksistens. Ingstad poengterte at han allerede i ungdommen higet etter utferd, men målet var ikke bevisst. Slik blir det merkelig å lese Skarsteins bok.

Mangel på innsikt

Også når Skarstein går inn i Ingstads Grønlands-engasjement, er det en tydelig mangel på faktisk historisk innsikt og forståelse. Dette er et spennings-, kontrast— og konfliktfylt område som Skarstein ikke evner å beskrive, enn si referere.

Ingstadenes vanskeligste periode i livet kom under søket og funnet av de norrøne tuftene på L’Ans aux Meadows. Her utviklet en dyptgående konflikt seg mellom danske arkeologer og Ingstadene. Siden bare andre kilder enn Ingstad-arkivet var tilgjengelig for Skarstein, fanges Skarstein av motpartens argumentasjon og retorikk, og han avdekker at han ikke kjenner bakgrunnen for denne konflikten: I 1930-årene tok arkeologene Mårten Stenberger og Poul Nørlund initiativet til et nordisk arkeologisk prosjekt. Etter å ha vurdert Grønland, valgte man Island som lokalitet. Brøgger takket nei på Norges vegne. Dermed ble Norge stående utenfor den nordiske gårdsforskning. Dette førte til en ny argumentasjon om at Norge ikke hadde arkeologisk kompetanse på gårdsundersøkelse.

Tøvete hypoteser

I danske (og Skarsteins) øyne ble Ingstad og hans Vinlandsforskningen assosiert med sårene etter Grønlands-saken. Som tidligere norsk sysselmann på Øst-Grønland ble han en Grønlands-okkupant, og som historiker albuet han seg inn på det danske forskere anså som sitt territorium. Da Ingstad interesserte seg for Grønland og Vinland, krysset han en usynlig grense mellom danske og norske forskere. Skarstein behandler ikke denne problematikken, og fremmer en tøvet hypotese om at Ingstad var bitter etter dommen i folkedomstolen i Haag, som ga Danmark overhøyhet over hele Grønland.

I boken kommer ikke Skarstein inn på Ingstads egen intellektuelle ferd mot tuftene på L’Anse aux Meadows. Ingstad tok alvorlig sagabeskrivelsene og det islandske Skålholtkartet fra 1590, der nordspissen av Newfoundland var påtegnet teksten «Promontorium Winlandiæ».

Slett dømmekraft

Videre anklager Skarstein Ingstad for ikke å gi kreditt til forskerkolleger. Dette er tøv og ikke belagt med eksempler. Både i Land under the Pole Star (1966) og i The Norse Discovery of America (1985) gir han kreditt til dem som hadde engasjert seg i dette problemet. Jeg vil allikevel tro at det hadde vært naturlig å invitere danske arkeologer med på utgravningen på L’Anse aux Meadows, men den danske arkeologen Aage Roussells frontalangrep på ingstadene ødela samarbeidsklimaet. Her viser Skarstein slett dømmekraft! Likeledes når Skarstein hypotiserer at hvis Meldgaard hadde fulgt sin plan fra 1954, så var det Meldgaard og ikke Ingstad som hadde funnet de norrøne tuftene. Dette er tøvet kontrafaktisk historieskriving, og Skarstein kan ikke for alvor mene at det var Ingstads skyld at Meldgaard ikke fant disse tuftene.

Formelle mangler

Skarsteins biografi har klare formelle historiske mangler. Vi lærer ikke om humanisten Ingstad, ei heller om hans EU-engasjement på Nei-siden, og som deltager i lenkegjengen i Alta. Ingstads forhold til sentrale kulturpersoner og hva disse har betydd for ham, nevnes ikke. Vi møter altså lite av mennesket Helge Ingstad i denne boken. Man kan ganske enkelt ikke skrive en kritisk biografi når utgangspunktet er som Skarsteins, og når viktig kildemateriale ikke er tilgjengelig.

Les mer om

  1. Debatt

Relevante artikler

  1. NORGE

    I dragsuget av Helge Ingstads forlis

  2. A-MAGASINET

    Denne lille treflisen kan gi verdifull informasjon om dagens klimaendringer

  3. DEBATT

    Kort sagt, mandag 31. desember

  4. DEBATT

    Kort sagt, mandag 7. januar

  5. DEBATT

    Kjetil Rolness: Fafo har bedt meg om hjelp til å stoppe debatten om sin egen forskningsskandale

  6. DEBATT

    Vil vårens jordbruksforhandlinger forberede oss på 1990-tallet, og ikke på 2052?