Debatt

Kort sagt, tirsdag 23. februar

  • Debattredaksjonen

Vi samler opp avisens kortinnlegg i spalten «Kort sagt». Her er dagens innlegg. Foto: FOTO: Ketil Blom Haugstulen / Ellen Eriksen

Likestilling i akademia. Terje Tvedts bok. Dette er dagens kortinnlegg!

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Professormålet er ingen friskmelding

Bare kulturendring kan ta oss hele veien til likestillingsmålet.

17. februar svarer Henning Finseraas og Arnfinn H. Midtbøen på min kronikk om likestilling i akademia. Forskningen deres er viktig for å bedre kunnskapsgrunnlaget i arbeidet med likestilling.

De skriver at jeg mener «forskjellsbehandling av kvinner i ansettelsesprosesser er den største utfordringen på vei mot kjønnsbalanse blant professorer». Det stemmer ikke helt.

Overvekt av menn i alle aldersgrupper av professorer gjør at det tar tid før vi har reelle muligheter til nå oppnå kjønnsbalanse. Måltallet er ikke noe godt uttrykk for likestilling. Grunnen til det er at balansen påvirkes av alt fra alder ved ansettelse og pensjon, tid brukt på kvalifisering, vekst i arbeidsstokken til kjønnsfordeling i rekrutteringsbasen.

Spørsmålet vi må stille, er: Har vi likestilling i akademia den dagen det er like mange kvinnelige professorer som mannlige? Ikke nødvendigvis. Forskjellsbehandlingen opphører ikke automatisk idet kvinner blir professorer. Også da har menn og kvinner ulik tilgang til for eksempel midler, nettverk og muligheter for publisering.

I Finseraas og Midtbøens studie ble ikke kvinner vurdert strengere enn menn. Det er bra! Men vi kan ikke dermed si at ubevisste kjønnspreferanser ikke eksisterer som fenomen overhodet. Denne erkjennelsen og kontinuerlig bevisstgjøring er etter mitt syn grunnleggende for å lykkes med likestillingsarbeidet.

Siri Fjellheim, prorektor for forskning og innovasjon, NMBU


Sjefredaktøren villeder om Tvedts bok

«Usannheter om Terje Tvedts bok» er overskriften på sjefredaktør Edvard Thorups underlige replikk i Aftenposten 11. februar. Han skriver i sitt svar til mitt debattinnlegg at: «Boken beskriver ganske enkelt noen hovedtrekk i bistanden til og migrasjonen fra den ikke-europeiske verden i perioden.» Det leser jeg som villedende markedsføring.

I min bok Norsk hamskifte? (2018) viser jeg detaljert at Tvedts Det internasjonale gjennombruddet er gjennomgående politisk vinklet og full av store og bevisste feil. Dette vet Thorup godt fra debattene høsten det året, der han meg bekjent aldri nektet for at Tvedts bok hadde politiske ærend. Det ville da også vært salgsmessig dumt.

Nettopp bistands- og innvandringsmotstand samt motviljen mot et antatt «godhetstyranni» bedrevet av et «humanpolitisk kompleks» som består av utydelige «eliter» fra to små samfunnsområder, ga boken både begeistring fra HRS og heftig salg på kort tid. Det humanpolitiske kompleks, etablert av «statsledelsen», «organiserte et unikt og handlingsdyktig politisk fellesskap», ifølge Tvedt. Jeg bruker «swamp» og «dyp stat» om denne forestillingen for å minne om den trumpianske parallellen.

«Det temaet som Gripsrud faktisk får seg til å påstå at er bokens hovedkonklusjon, berører den ikke engang», skriver Thorup. Men Tvedt skildrer altså elitenes makt som ovenfor. Han mener Norge er «en nasjonalstat som ikke lenger finnes» og «et fellesskap som ikke lenger vet hvem det er». Hvem lyver?

Jostein Gripsrud, professor, Institutt for informasjons- og medievitenskap, Universitetet i Bergen


  • Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Kort sagt
  2. Likestilling
  3. Førerkort
  4. Terje Tvedt