Kort sagt, onsdag 8. juni
Autoritære krefter. Klimatrussel. Abort. Barnevern. Dette er dagens kortinnlegg!
Feighet i møte med autoritære krefter?
«Feigheten må ta slutt. Tiden er kommet for et oppgjør med autoritære krefter», skriver postdoktor Ståle Wig i en kronikk i Aftenposten 25. mai. Han legger bredsiden til overfor LO, som har drevet samarbeid med Cubas offisielle fagforening mens arbeiderne ikke har organisasjonsfrihet.
Ja, det er behov for oppgjør. LO har gjort det mange ganger. LO-kongressen denne uken går til kamp for folkestyret og organisasjonsretten.
De som lar seg fascinere av autoritære regimer, vet ikke hvilke krefter de flørter med, mener Wig. Tro meg, vi vet hva et autoritært regime er. Vi har stått skulder til skulder med undertrykkede kamerater i mange land. Vi er blitt kastet ut av land fordi vi har vært kritiske. Noen av oss har levd med politiovervåking, avlyttede telefoner, trusler, politiklubber og drap på familiemedlemmer og venner.
Det å protestere her hjemme er viktig. Men enda viktigere, og ofte modigere, er det å bygge motmakt fra grunnen av: Ha dialog med andre, fortelle dem om betydningen av organisasjonsmakt, bidra til å organisere, bygge organisasjoner nedenfra og gjøre organisasjonene sterkere. For det er her kimene til endring vil komme.
Samarbeidet i Cuba dreier seg om opplæring og erfaringsoverføring om organisering, kollektive forhandlinger, konfliktløsning og demokratisk kamp.
Vi tror på folkemakt. På at demokrati kun kan bygges og være levedyktig hvis vi har ordentlige, sterke demokratiske organisasjoner som kan passe på og utfordre lederne. Det er sånn endring skapes. Det er ingenting feigt med det.
Liv Tørres, leder, internasjonal avdeling, LO
Dommedagsprofetier fra overvåkerne
Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité kritiserte nylig sitt overvåkingsorgan, Norges institusjon for menneskerettigheter (Nim), for institusjonens engasjement i olje- og klimapolitikken. I Aftenposten mandag 30. mai hevder direktørene Adele M. Mestad og Jenny Sandvig i Nim at kritikken føres på sviktende grunnlag.
Plassmangel forhindrer meg i å gå særlig i detaljer, men de siste årene har Nim jevnlig overdrevet klimatrusselen voldsomt. I mars skrev Nim en utredning til Olje- og energidepartementet (OED). Gjennom hele utredningen foregir Nim å presentere vitenskapelig baserte synspunkter. En sentral påstand er at det er «vitenskapelig konsensus om at den kritiske tålegrensen for klimagassutslipp går ved oppvarming over 1,5 grader».
I en rapport fra 2020 kalte Nim klimaendringene for «den største trusselen mot realisering av menneskerettighetene noensinne». Dermed mener Nim at OED ikke kan tillate at nye oljefelter åpnes for produksjon nå. I kronikken mandag tones trusselen kraftig ned. Det er fornuftig.
Med et realistisk bilde av klimatrusselen kan spørsmålet behandles rasjonelt. For selv om bruk av olje og gass utvilsomt bidrar til skadelige klimaendringer, vil fossil energi også være viktig for grunnleggende velferd i mange tiår fremover. Ikke bare i Norge, men også for våre europeiske kunder.
Øystein Sjølie, høyskolelektor, Høgskolen i Innlandet
Misvisende om reproduktive rettigheter
I Aftenposten 21. mai skriver professor Ola Didrik Saugstad at de «såkalte reproduktive rettigheter» er «en eufemisme for å presse fattige land til å bruke prevensjon og vedta liberale abortlover». Dette er feil.
På 1950-tallet var det ganske vanlig å mene at hovedproblemet med fattigdom i verden var at kvinner fødte for mange barn. Det førte til et overfokus på utdeling av prevensjonsmidler, også med tvang. Etter hvert kom motstemmer, særlig fra kvinnebevegelsen.
I 1994 forhandlet FNs medlemsland frem en definisjon av begrepet reproduktive rettigheter som allerede vedtatte menneskerettigheter anvendt på seksuell og reproduktiv helse. Blant disse er rett til liv, rett til helse, retten til å regulere sin fruktbarhet uten noen form for tvang og retten til å føde et barn også når forholdene ikke er optimale. Staten har plikt til å tilrettelegge slik at personene kan bli i stand til å ta frie og selvstendige valg, og at ingen skades og dør unødvendig.
Når strenge abortlover liberaliseres, skades og dør færre kvinner, uten at det fører til høyere abortforekomst. Derfor liberaliserer nå mange land sin abortlovgivning.
Berit Austveg, styreleder, Sex og Politikk
Kristine Bjartnes, seniorrådgiver, Sex og Politikk
Barnevern: Språk er makt
Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) avviser faglige perspektiver med anklager om pekelek og fagetiske overtramp.
Kjetil Ostling, divisjonsdirektør i Bufdir, impliserer at vi i vår kronikk driver fjerndiagnostikk selv om vi ikke omtaler enkeltpersoner. Vi beskriver at barns vansker kan eskalere under sviktende offentlig omsorg. Vanskene uttrykkes som blant annet suicidalitet, selvskading, rømming og vold. Dette er ikke ensbetydende med alvorlig psykisk lidelse.
Vi, som feilaktig refereres til som tre representanter fra Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (Bup), advarer mot nettopp slik sykeliggjøring.
Å definere forståelige smerteuttrykk hos ungdom i nesten umulige livssituasjoner som alvorlig psykisk lidelse, skaper et upresist narrativ om en variert gruppe. Det snevrer inn problemforståelsen og fører til at riktig hjelp søkes på feil sted.
Vi avviser ikke at mange har diagnoser, og at noen regnes som alvorlige lidelser. Men hjelp fra psykisk helsevern skjer primært poliklinisk eller ambulant. Barn vokser ikke opp på sykehus i Norge.
Suicidalitet er heller ikke uten videre alvorlig psykisk lidelse. Ostling spør likevel hva som er minst belastende – tvangsinnleggelser eller gjentatte politiutrykninger – som om dét er de to alternativene vi har for å redde liv. Selvmordsforebyggende arbeid skjer ikke slik.
Til sist vil vi korrigere Ostlings påstand om at vi antyder at ungdommene ikke trenger psykisk helsehjelp. Vi skrev tvert imot at Bup og andre hjelpesystemer må inngå i et helhetlig og langsiktig samarbeid. Men hjelpen innbefatter også kommunale helse- og omsorgstjenester, psykisk helseteam, helsesykepleier, pedagogisk-psykologisk tjeneste, skole og andre tjenester.
Aller helst skulle barnet fått hjelp langt tidligere og med større vilje til å bruke de ressurser og hjelpetiltak som trengs i hjemmet, slik at barnet ikke må flyttes eller ta i bruk de aller mest desperate smerteskrikene.
For å finne gode løsninger må Bufdir først erkjenne at deler av det offentlige omsorgstilbudet faktisk medfører omsorgssvikt og skade. Endringsarbeidet må starte der.
Andrea Melø, psykologspesialist
Heidi Wittrup Djup, psykologspesialist
Bente Nilsen, psykologspesialist
