Hvilken risiko er samfunnet villig til å akseptere? Det er det grunnleggende spørsmålet.
Hvorfor snakker vi ikke mer om behandling av psykisk syke og samarbeid mellom politiet og helsevesenet?
Det er i krisesituasjoner at mediene skaper helter og syndebukker. Det er i krisesituasjoner at man lager planer om hvordan krisen skal håndteres.
Det viktigste og vanskeligste spørsmålet i politiets rapport vedrørende drapene på Kongsberg er fra mitt perspektiv ikke hvordan politifolkene opptrådte i tre minutter på Coop-butikken. Spørsmålet er hvordan vi havnet på Coop-butikken i utgangspunktet. Kunne hele situasjonen vært forhindret hvis noen snakket sammen i forkant?
Et offer for sin sykdom
Medieoppslagene nå dreier seg om hvorvidt fem mennesker kunne overlevd hvis politiet hadde gått inn raskere og i verste fall skutt Espen Andersen Bråthen med de konsekvensene det hadde hatt.
Hvorfor snakker man ikke om hvorvidt Espen Bråthen kunne vært underlagt behandling i helsevesenet, kanskje på døgninstitusjon, som gjorde at situasjonen ikke oppsto i utgangspunktet?
Plivo er en politiprosedyre knyttet til en pågående livstruende voldshendelse. Det er stor fare for menneskeliv når Plivo blir erklært. Det første livet er kanskje tatt allerede. Men hvorfor oppstår behovet for å iverksette denne hendelsen overfor en person som åpenbart er syk?
For det vi vet, er at han ikke kan straffes når situasjonen blir avklart. Gjerningsmannen er uskyldig, han er et offer for sin sykdom! Samtidig er det blitt mange flere ofre for sykdommen.
Taushetsplikt versus samfunnsvern
Når jeg leser rapporten, hopper jeg enkelt over Plivo og verneutstyr. Det er klart at det er viktige læringspunkter for politiet. Det store spørsmålet som reises, er likevel: Å være en person i grenseland mellom psykisk sykdom og voldelig kriminell adferd er ikke unikt. Det vil alltid være en risiko for at slike personer vil utøve vold mot andre. For å erkjenne risikoen og håndtere dette best mulig er det viktig med godt samarbeid mellom helse- og sosialvesenet og politiet og Politiets sikkerhetstjeneste (PST).
Det grunnleggende spørsmålet er hvilken risiko samfunnet er villig til å akseptere.
Diskusjonen bør dreie seg om taushetsplikt og behovet for samfunnsvern knyttet til personer med psykisk sykdom og voldelig kriminell adferd. Det er i dette tilfellet viktigere enn polititaktikk eller politibemanningen når krisen har oppstått.
Et prekært problem
I en evalueringsrapport etter Kongsberg-drapene står det: «Utvalget vurderer at et prekært funn i denne saken er relatert til politiets manglende muligheter for å drive forebyggende arbeid rettet mot psykisk syke med tilbøyelighet til voldelig adferd.»
Vi har et prekært problem knyttet til at situasjoner som den på Kongsberg oppstår!
Vi snakker om bruk av våpen og kanskje at politiet må ta liv for å beskytte uskyldige. Ikke det at vi som samfunn har akseptert at denne typen situasjoner kommer til å fortsette å skje igjen. En av grunnene er at helsevesenet og politiet har begrenset mulighet til å snakke sammen om de personene som kan utføre handlingene.
