Debatt

En ny nekrologtradisjon

  • Forf>tønsberg
  • <forf>ida Welhaven Heiberg<

Biografiske tekster som ikke inneholder annet enn hyllest, bidrar ikke til utvidet erkjennelse om hva det vil si å være et menneske.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Panegyrikkens død. Fortellingene om de enkelte menneskers liv har antagelig fulgt oss så lenge vi har hatt språk. Biografien er en sjanger man møter i mange sammenhenger, slett ikke bare i bokhyllene, men også i reportasjer, i religiøse skrifter, i tegneserier og i utallige samtaler. Også i avisenes nekrologer.

Lys og mørke.

Den som leser The Times, eller en annen av de store seriøse engelskspråklige avisene, vet at nekrologene der er ytterst lødig lesning, og disse tekstene utkommer faktisk i bokform. De som skriver dem, er ikke mennesker som har hatt personlige forhold til avdøde, slik det ofte er i Norge, men profesjonelle skribenter, såkalte «obituary writers», som ser sitt biografiske objekt fra alle sider, og avdekker så vel lys som mørke. Norske nekrologer er nesten alle ørkenvandringer i kjedelig panegyrikk.

Formål med nekrologen.

«Ville Arne ha likt de hyllende minneordene og nekrologene? Jeg tviler», skriver Knut Olav Åmås om Arne Næss i Aftenposten 23. januar. Åmås spør om vi kanskje trenger en ny nekrologtradisjon her i landet. Jeg mener svaret er ja. For: hva er formålet med en nekrolog, hva skal teksten formidle til leserne?

I The Times er det åpenbart at formålet er å vise hvem avdøde var, med alle sine fasetter, sine gode og dårlige sider. «He was a terrible drunkard,» leste jeg forbløffet i en slik «obituary» om en engelsk lokalpolitiker for mange år siden. Det var en glitrende tekst, som formidlet at denne mannen på tross av all faenskapen hans alkoholisme hadde avstedkommet ¿ faenskapen ble ikke bare nevnt, men utbrodert ¿ hadde utrettet mye godt. Min forbløffelse skyldtes at jeg den gangen bare hadde lest norske nekrologer, som ligner middelalderens helgenvitaer.

Overlat til fagskribenter.

Kanskje er det på tide å overlate nekrologene til fagskribentene, slik man gjør i England? Det å skrive er jo et fag, og ikke noe som hvem som helst gjør like godt.

Åmås’ hovedpoeng i kommentaren om Næss er den avdøde filosofens syn på uenighet. Arne Næss oppfordret til uenighet, han lyttet best på dem som var uenige med ham, og han inntok ikke absolutte standpunkter.

Den angsten for uenighet som rir den norske tenkemåten, kan også kalles angsten for disharmoni. De norske nekrologenes panegyrikk viser nettopp dette. «Om de døde intet ondt» ... nekrologene er en siste hyllest. Men hva kan disse hyllingskvadene lære oss som leser dem? Lite. Kunne ikke hyllesten, som selvfølgelig også har sin verdi og møter et behov, heller få plass i taler og sanger i private fora?

Pedagogiske tekster.

Jeg har nylig skrevet en biografi om en norsk kvinnelig billedhugger, som masteroppgave ved studiet i pedagogiske tekster, ved Høgskolen i Vestfold. Sammen med denne skrev jeg en drøfting, der jeg hevder at biografier, derunder også nekrologer, kan leses som pedagogiske tekster; en sakprosasjanger. Etter modernismens gjennombrudd er den panegyriske, skjønnmalende biografiske tekst ikke lenger levedyktig, hevder jeg. Marianne Egeland i Hvem bestemmer over livet?, Knut Olav Åmås selv i Mitt liv var draum og Stephen Walton i Skaff deg eit liv, inntar et lignende standpunkt.

Etiske problemstillinger knyttet til det å skrive om mennesker som lever, som har levd, eller som har levende etterkommere, er viktige, og de utgjør et vanskelig felt, et felt som jeg i mitt arbeid med oppgaven måtte bakse med.

Lite troverdig.

Ikke alt som er privat eller negativt ved en person skal avdekkes, men hensynet til eventuelle sårede følelser må ikke styre teksten så mye at personen fremstår som et unyansert og lite troverdig menneske. Dette må gjelde biografi i alle former, også nekrologer. Biografiske tekster som ikke inneholder annet enn hyllest og panegyrikk kan ikke bidra til utvidet erkjennelse om hva det vil si å være et menneske i verden, og kan like gjerne legges døde. Jeg slutter meg til Knut Olav Åmås, og etterlyser panegyrikkens død.

Hvem skal skrive den nekrologen?

«Ville Arne ha likt de hyllende minneordene og nekrologene? Jeg tviler», skriver Knut Olav Åmås om Arne Næss i Aftenposten 23. januar. Åmås spør om vi kanskje trenger en ny nekrologtradisjon her i landet. Jeg mener svaret er ja, skriver Ida Welhaven Heiberg. Faksimile av Aftenposten 23. januar.

Les mer om

  1. Debatt

Relevante artikler

  1. DEBATT

    Nei, journalistene har ikke patent på sannheten. Alle andre er ikke løgnhalser | Espen Teigen

  2. MENINGER

    Jeg vet om få som tar flere sjanser og lever med høyere risiko enn kunstnerne.

  3. KOMMENTAR

    Den gamle mann og smilet

  4. KRONIKK

    Det pågår en kamp om den dagsordensettende makten i samfunnet | Knut Olav Åmås

  5. KOMMENTAR

    Aldri har den frie, kritiske journalistikken vært under styggere og alvorligere press. Aldri har den vært viktigere

  6. KOMMENTAR

    Historier fra livet kan ha sin pris. Men de gir oss så mye mer.