Norsk kulturliv trenger en storrengjøring

Folket må inviteres inn i debatten om kulturarven.

Kulturarv er avgjørende for hvordan et land forstår seg selv. Det sier noe om hvor vi kom fra, hvem vi var – men også noe om hvem vi er. Identiteten som blir skapt i forståelsen av seg selv, er igjen en kraftig politisk kraft.

Kraften har ført til at land har gjort seg uavhengige, den har skapt kriger, og den har gitt lojalitet og forpliktelse overfor dem man deler nasjon med.

Da må vi vokte oss for at privatpraktiserende aktivister er med på å forvalte den.

Avdelingsdirektør ved Nasjonalmuseet Stina Högkvist var med på å ta beslutningen om at Christian Krohgs «Leiv Eiriksson oppdager Amerika» skal gjemmes bort. Kunstverket hang tidligere permanent utstilt i det gamle Nasjonalmuseet.

Kultureliten har for mye makt

Ikke bare er Krohg hvit, mann og nordmann - noe man i helgen kunne lese at Nasjonalmuseet ønsker mindre av. Men også at Nasjonalmuseet ved Högkvist mente at verket glorifiserer kolonialisme. Kommentaren om kolonisering ble senere beklaget. Og det er bra. Men debatten bør ikke være over av den grunn.

Diskusjonen har vist hvordan mektige kulturmennesker kan forandre norsk kultur og kulturarv, uten at vi som eier den, blir invitert inn i diskusjonen. I kulturdebatter virker det påfallende ofte rett og slett som om vanlige folk er uønsket.

Stadig vekk pipler folkeforakten og intoleransen blant deler av kultureliten opp til overflaten. Enten det er kunstnere som tar initiativ til boikotter av andre kunstnere, fordelingen av midler i kulturrådet eller arkitekters omtale av vanlige folks engasjement for en stilart de selv ikke liker. Det fremstår i det store og det hele som om store deler av kunstfeltet ikke ønsker diskusjon eller folkelig engasjement.

Men som befolkning skal vi stille krav og forventninger til dem som gjør en jobb på vegne av storsamfunnet. Ikke bare fordi vi betaler lønnen deres, men også fordi kulturarven tilhører fellesskapet, ikke ansatte ved Nasjonalmuseet. Eller andre kulturinstitusjoner, for den saks skyld.

Trenger flere perspektiver

At så mange reagerer på Högkvist, er derfor ikke en form for kulturkrig, som blant andre Emil André Erstad har hevdet. Det handler om at man misliker hvordan egen kulturarv blir endret av enkeltmennesker. Og det er bra at så mange engasjerer seg for hva som vises frem på landets nasjonale museum.

Mennesker med makt vil alltid ha politisk slagside, spesielt i kulturlivet. Det er ikke til å unngå. Men da må man for det første sørge for at de som har makt og sitter på kommandohøyder, har forskjellige perspektiver. Det virker nærmest å være ikke-eksisterende blant statlige kulturaktører. Du finner få som ikke kunne ha glidd sømløst inn i et landsmøte i enten Rødt eller Miljøpartiet De Grønne.

Det ser i alle fall sånn ut på det som stilles ut.

Men viktigere enn mangfoldet i meninger er å begrense hvordan man får utøvet makten sin. Når man er ansatt ved et statlig finansiert museum, skal man ikke være privatpraktiserende aktivist. På samme måte som vi forventer av lærere, professorer eller byråkrater at de hverken skal forkynne eller predikere.

Du må gjerne ha meninger, men det bør være uakseptabelt for eksempel å ta ned malerier fordi du mener de bryter med dagens normer og verdier.

Det er rett og slett ikke opp til deg.