Baneheia-saken: Hva forklarte TV-bildene av en dømt manns reaksjon?

Domsavsigelse i Høyestrett mot daværende TV 2-sjef Kåre Valebrokk etter at TV 2 viste bilder av en smilende Viggo Kristiansen i rettssalen. Bildet er fra mai 2003.

Mindretallets strålende formulerte klarsyn er til ettertanke.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Viggo Kristiansen ble i 2002 i Agder lagmannsrett dømt for voldtekt og drap på to jenter i Baneheia i 2000. I desember 2022 ble han frifunnet.

Vi har lest mange rettsreferater der det står at «tiltalte virket uberørt» i rettssalen. Når saken er kommet så langt, er det ikke stort annet for ham eller henne å gjøre enn å lytte.

Den dagen lagmannsrettsdommen mot Viggo Kristiansen falt i 2002, og han var dømt til 21 års forvaring, viste TV 2 et filmopptak av ham. Det er forbudt å filme tiltalte i rettssalen, og derfor fikk TV 2s ansvarlige redaktør Kåre Valebrokk en bot. Valebrokk ble frifunnet i tingretten. Høyesterett var enig i frifinnelsen, men det var uenighet der, tre dommere mot to.

Etterpåklokskapen

I dag må det anses helt på det rene at Kristiansen ble uskyldig dømt. Han var ikke der, han gjorde det ikke. Men i mai 2003, da Høyesterett avsa dom mot Valebrokk, var nesten alle overbevist om Kristiansens skyld. I dette tilfellet gjør etterpåklokskapen det mulig å se ekstra klart hvordan klokskap kan og bør utøves.

Dommeren som stemte først i saken mot Valebrokk, sa: «Selve opptaket viser en person som småflirende og tyggende på tyggegummi går ut av rettslokalet.» Kristiansens forsvarer hadde sagt at Kristiansen var skuffet. Dette var avgjørende for flertallet, som sa at bildene kunne oppfattes slik at de sa noe vesentlig om Kristiansens personlighet, og noe ganske annet enn at han var «skuffet». Dette var noe publikum måtte få se, tross fotograferingsforbudet.

I dag vet vi at «skuffet» må kalles et understatement. Dessuten hadde jo juryen avsagt sin «skyldig»-kjennelse en uke før, og da var saken mot Kristiansen avgjort.

Gussgards dissens

Det er ingen grunn til å tro at mindretallet i høyesterettssaken om opptaket var i tvil om at lagmannsrettsdommen traff riktig gjerningsmann i Baneheia-saken. Men ved hjelp av etterpåklokskapen er det grunn til å bruke et visst innslag av gullskrift på høyesterettsdommer Karen-Anne Gussgards dissens, med tilslutning fra dommer Karl Arne Utgård: «Mange domfelte vil ta sikte på, og vil klare, å se uberørte ut når dommen faller. De vet at de står i sentrum for publikums blikk. Jeg ser det som en helt uholdbar rettstilstand at en tilsynelatende uberørthet, eller graden av uberørthet, skal være avgjørende for adgangen til å gjøre opptak av den art som det her er tale om. En domfelt bør generelt skånes fra at opptak av hans reaksjon offentliggjøres, også fordi den synlige reaksjon meget vel kan gi et helt uriktig bilde av den virkelige reaksjonen, og i verste fall stemple lovbryteren hardere i folks øyne enn det er grunnlag for, og øke domfeltes vansker langt inn i fremtiden.»

Gussgard var helt uenig med førstvoterende i at det bare var ved å vise filmopptaket at det var mulig for TV 2 å imøtegå forsvarerens uttalelse om at Kristiansen var «skuffet».

Dette var en sak om en av de verste forbrytelsene i norsk etterkrigstid, overgått, som alt annet, av 22. juli-saken, men kanskje bare den. Bilder har stor kraft, og bildene av Kristiansen var dominerende som en bekreftelse på at han «flirte» av dommen. Avisene var fulle av dem. De bekreftet at han var skyldig, og hvor forferdelig han var, i den grad vi trengte bekreftelse den gangen.

I dag vet vi noe annet. Mindretallets strålende formulerte klarsyn er til ettertanke.


Rettelse: En redigeringsfeil førte til at det oppsto uklarheter i innledningen av dette innlegget: «Vi har lest mange rettsreferater om Viggo Kristiansen der det står at «tiltalte virket uberørt» i rettssalen. Når saken er kommet så langt, er det ikke stort annet for ham eller henne å gjøre enn å lytte.» De to setningene gjaldt generelt, ikke Kristiansen. Setnigene er derfor endret til: «Vi har lest mange rettsreferater der det står at «tiltalte virket uberørt» i rettssalen. Når saken er kommet så langt, er det ikke stort annet for ham eller henne å gjøre enn å lytte.»