Debatt

Bare hverdagslige trivialiteter?

  • Whyn Lam
Det finnes for få møteplasser. Hvordan skal Oslo bli en inkluderende by hvis man ikke kjenner hverandre? spør Whyn Lam.

Jeg går vanligvis ikke med skilt som forteller om mitt norske statsborgerskap, min embetseksamen, at jeg arbeider og betaler skatt - som folk flest.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Man kan være innvandrer i Norge uten å oppleve diskriminering hvis man lever tilstrekkelig skjermet. Men skal man ta aktiv del i samfunnslivet, er min erfaring at det er uunngåelig ikke å bli rammet av negative holdninger innimellom, spesielt hvis ens utseende skiller seg ut. Det vil alltid være mennesker du møter som vil ha fordommer om hvem du er. Mennesker som vil benytte sin maktposisjon til å føle seg bedre ved å tråkke på andre.

Jeg er alltid blitt oppdratt til å være takknemlig fordi Norge tok imot oss båtflyktninger fra Vietnam. Vietnamesere har det i sin kultur, å holde ut — også det å bli behandlet annerledes. Jeg kan godt holde ut, men hva med mine barn? Skal de hele livet også bli behandlet som fremmede?

Et godt land å bo i

Samtidig understreker jeg at Norge er et godt land å bo i. Levestandarden er høy, og som oftest er folk greie. Flertallet ser ikke på seg selv som rasister. Likevel er det mange som dømmer deg på basis av hvordan du ser ut. Jeg går jo vanligvis ikke med skilt som forteller om mitt norske statsborgerskap, min embetseksamen, at jeg arbeider og betaler skatt - som folk flest.

Både jeg og andre kvinner fra Sørøst-Asia har opplevd at man tror vi jobber med renhold eller sorterer flasker i en eller annen fabrikk, kanskje er importkoner, sogar prostituerte. Da jeg jobbet som konsulent og skulle i møte med personalsjefen i et stort firma der mange vietnamesere jobbet på gulvet, ble jeg henvist til personalinngangen. Jeg har opplevd ikke å bli servert da jeg var på restauranten på Hankø. Andre kunder som kom, ble de ekspedert med en gang. Etter en halv time, og femåringen sultent spurte om vi snart ville få mat, måtte jeg sende ham inn å hente en meny. Først da kom de. Og da klarte de å gi meg fiskesuppen som forrett istedenfor hovedrett. Så det ut som om jeg ikke hadde råd til den litt dyrere hovedretten, kanskje?

Får ikke leie bolig

Jeg har møtt mange innvandrere som ikke får leie leiligheter fordi de er utlendinger. En somalisk dame jeg kjenner hadde vært på 300 visninger uten å få noe. Jeg opplevde selv i sommer at en dame ikke ville selge hytten sin til meg, selv om jeg hadde det høyeste budet. Hun solgte det til de med det nest høyeste budet fordi hun følte at de minnet henne om seg selv da hun var ung.

Er hendelsene jeg beskriver diskriminerende eller rasistiske? Jeg vet ikke. Kanskje damen og kelneren vil hevde at de ikke tenkte på hudfarge i det hele tatt? Diskriminering, forskjellsbehandling, rasisme - hva de enn kalles, utøves det ofte så vagt og til dels ubevisst at det kan være vanskelig å vite.

Et kjent eksperiment innenfor psykologien går slik: Man viser et bilde for hvite mennesker noen sekunder av en hvit og en svart mann, der en av dem holdt en pistol. Deretter får de spørsmålet: «Hva skjedde på bildet?». Svaret var nesten alltid at den svarte truet den hvite, selv om det på bildet var den hvite som faktisk holdt pistolen.

Skape en motkultur

Jo, jeg kan så visst tåle. Som nyoppnevnt av byråden for å lede «Osloinnvandrernes talerør», Rådet for innvandrerorganisasjoner i Oslo (RIO), er det også min plikt å tale. Mitt mandat tilsier at jeg skal vise mulige veier til et mer harmonisk samfunn, skape en motkultur til det som forskning viser: at jo mørkere hudfarge, jo mer diskriminering. Jeg er ikke så veldig mørk i huden, og når jeg allikevel kan ramse opp disse hendelsene jeg har vært utsatt for i løpet av et års tid, tør jeg nesten ikke å tenke på hva andre opplever.

Forleden var jeg på en høring i finanskomiteen for å kommentere Handlingsplanen knyttet til OXLO, strategien for å gjøre Oslo kommune mer inkluderende. Planen har mange gode tiltak, men min hovedinnvending mot OXLO var at det finnes for få møteplasser.

Majoriteten av nordmenn har ikke en eneste nær venn med ikke-vestlig innvandrerbakgrunn. Hvis kommunen skal få til bedre holdninger til innvandrere i majoritetsbefolkningen, må det iverksettes tiltak der også. Hvordan skal Oslo bli en inkluderende by hvis man ikke kjenner hverandre? For når alt kommer til alt, hva slags samfunn vil vi som bor i Norge at dette landet skal være? Skal det forbli et land med en svart underklasse? Der man ser på alle med en annen hudfarge med skepsis?

Høy utdannelse

Et faktum er at Norge ikke er et attraktivt land for folk med høy utdannelse, selv med aktiv rekruttering.

Faktisk tar mange innvandrere høy utdanning i Norge og flytter til andre land, fordi de opplever å ikke få jobb eller å bli diskriminert i Norge.

Det er neppe sosialøkonomisk lønnsomt i en tid der eldrebølgen er på full vei inn og det er mangel på arbeidskraft i mange bransjer, blant ingeniører og helsepersonell.

Min agenda som nyoppnevnt leder for RIO er å få til drøfting og handling når det gjelder økonomi og symbiotisk sameksistens. Sett fra mitt ståsted tar jeg til orde for en takknemlighet som er gjensidig både for dem som stadig kommer til landet og de «innfødte».

Vi må eie den samme fellesforståelsen at det trengs minst to for å gjøre Norge til det beste landet å leve i. Så her er det dugnad. Brett opp ermene, folkens. Vi har en jobb å gjøre!

Les mer om

  1. Debatt