Debatt

Å skape et menneske i en laboratorieskål

  • Morten Horn
Nå blir Storbritannia første nasjon som tillater babyer med genmateriale fra tre personer.

Det kan være gode medisinske grunner til å være varsom med å innføre donasjon av mtDNA ved assistert befruktning. Men det blir ikke helt det samme som å donere et egg – eller en sædcelle.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Storbritannia vil tillate reproduksjonsteknologi som gjør det mulig å bytte ut sykt mitokondrie-DNA (mtDNA) i eggcellen. Slik kan man unngå at barn fødes med alvorlig sykdom – som også kan føres videre til neste generasjon.

Metoden er kontroversiell, fordi det framstilles som om man vil skape barn med tre genetiske foreldre: Faren, den «egentlige» moren, og kvinnen som donerte mitokondrie-DNAet.

For noen blir dette som å lage «designer-babyer», og et første skritt på veien mot eggdonasjon, surrogati og andre omstridte reproduksjonsmetoder.

Binder oss også sammen med slekten vår

Bioetiske problemstillinger er ofte vanskelige å forholde seg til, ikke minst fordi kompliserte medisinske detaljer kan ha stor betydning for den etiske vurderingen. Hva er egentlig mtDNA?

Morten Horn.

Alle kroppens celler (unntatt røde blodlegemer) har en cellekjerne med vårt DNA i (nukleært DNA). Halvparten av vårt DNA fikk vi fra mor, den andre halvparten fikk vi fra far. Det samme gjaldt foreldrene våre, og så videre bak over i slekten. Vårt DNA utgjør vår identitet, men det binder oss også sammen med slekten vår.

Mitokondriene er små organeller som finnes i de fleste celler, de er cellenes «kraftverk». En enkelt celle kan ha hundrevis av mitokondrier. Mitokondriene konstrueres etter oppskrift fra vårt nukleære DNA, men de har også en liten mengde DNA som er deres eget – mtDNA.

Det spesielle er at mtDNA ikke nødvendigvis likt i alle mitokondrier – i alle celler, eller i hele kroppen. Man kan si at hver celle, hvert vev i kroppen, har sin bestemte miks av mitokondrier med litt ulikt DNA. Dette kalles heteroplasmi .

DNA kan være skadet i bare en andel av cellens mitokondrier, og med ulik fordeling i ulike vev. Derfor kan mitokondriesykdommer arte seg svært ulikt fra person til person i slekta – noe som kan gjøre det vanskelig å forutsi hvor alvorlig sykdommen vil slå ut i neste generasjon.

«Skallet» og «innmaten» i egget

I motsetning til nukleært DNA arver vi ikke mtDNA fra far. Hver eggcelle inneholder et sett med mitokondrier som stammer fra mor, og det er disse som danner utgangspunkt for det nye individets egne mitokondrier. Derfor følger også mitokondriesykdommer det vi kaller maternell arvegang – de føler morsslekten.

Reparasjonsmetoden som nå vurderes tillatt i Storbritannia går ut på at en frisk kvinne donerer et egg med fortrinnsvis friske mitokondrier. Kjernen i donoregget (med donors nukleære DNA i) destrueres, og erstattes med nukleært DNA fra den som skal bære fram barnet og være dets juridiske og sosiale mor.

Det som doneres er altså ikke DNA fra donorkvinnen, bare «skallet» og «innmaten» i egget – og så den bittelille andelen av mtDNA som følger med.

Dette utgjør ca. 0,1 prosent av arvematerialet i cellene våre.

Medisinske bekymringer

Hvorfor er denne metoden omstridt?

Det handler først og fremst om rent medisinske bekymringer.

Selve metoden er eksperimentell, vi vet ennå ikke hva som er den teknisk beste måten å gjøre det på, og vi vet lite om langtidseffektene.

Hvordan er samspillet mellom nukleært DNA og mtDNA? Hva gjør metoden med den ekstremt kompliserte utviklingen av sentralnervesystemet, med immunsystemet, med kontrollen over kreftutvikling og alderdomsprosesser? Kan vi bruke den til å produsere ekte menneskebarn før vi har mer kunnskap?

Teknifisering av menneskets tilblivelse

Det er også etiske innvendinger.

Metoden innebærer virkelig å skape et menneske i en laboratorieskål – en teknifisering av menneskets tilblivelse.

En variant av metoden medfører at et befruktet donoregg først brukes og så går blir destruert – det er problematisk for de som mener at menneskeverdet starter ved unnfangelsen, at et befruktet egg er et spirende menneskeliv med rett til å få sjansen til å leve.

De som mener dette kan også ha være i mot kobberspiralen som prevensjonsmiddel; den hindrer et befruktet egg å feste seg i livmoren.

De fleste i Norge har nok et mer gradert syn på fosterets verdi: Man kan ikke gjøre hva man vil med befruktede egg, men de har ikke krav på samme rettsvern som fødte mennesker har.

Minner om eggdonasjon

Ved første øyekast minner dette om eggdonasjon – som vi vet at er etisk problematisk.

Ved eggdonasjon vil barnet ha to mødre: En som er det genetiske opphavet, en annen som bærer barnet fram og blir den sosiale moren.

Mange hevder at eggdonasjon må være OK, fordi vi allerede tillater donasjon av sæd. Det er en merkelig argumentasjon: Vi ser i dag at både anonym og åpen sæddonasjon kan skape problemer knyttet til barnets identitet og ønsket om å kjenne sin biologiske far. Erfaringen med sæddonasjon bør mane til varsomhet med å innføre nye metoder som skaper usikkerhet om barnets opphav.

Sine mødres barn

Hva da med donasjon av mtDNA? Det blir ikke helt det samme. Det er bare en svært liten del av DNA som doneres.

I den grad vår identitet er knyttet til vårt DNA, så blir disse individene sine mødres barn.

Vi kan sammenligne med benmargstransplantasjon – også der overføres DNA-holdig vev fra donor, samtidig som mottakeren beholder sin grunnleggende DNA-identitet.

Det er heller ikke entydig hva som er «vårt» mtDNA. Heteroplasmien gjør at kroppen vår består av ulike sett med mtDNA. mtDNA passer ikke helt inn i den vanlige tanken om at «vi er vårt DNA». Ja, er det i det hele tatt «vårt DNA»?

En teori går ut på at mitokondriene startet som bakterier innlemmet i flercellede organismer. Så har de fortsatt sin eksistens inni cellene våre, som en form for parasitter med sitt eget DNA, i en gjensidig nyttig symbiose med verten. Omtrent som tarmfloraen vår.

Gir et misvisende bilde

Det kan være gode medisinske grunner til å være varsom med å innføre donasjon av mtDNA ved assistert befruktning. Men det blir ikke helt det samme som å donere et egg – eller en sædcelle – med nukleært DNA.

Begrepet «Three-parent baby» gir et misvisende bilde av hva donor-kvinnen egentlig bidrar med.

Dette kan være politisk viktig:

Vi kan tillate oss å vurdere denne metoden, uten at vi dermed tvinges til å tillate eggdonasjon. Og selv om denne metoden blir tillatt, så tilsier det ikke nødvendigvis fullt frislipp for de som ønsker eggdonasjon. For en gangs skyld er det kanskje teknikken – og ikke etikken – som gir oss mest hodebry.

Les også:

Les også

  1. Grønt lys for britiske babyer med gener fra tre foreldre

  2. Dine og mine gener til salgs

  3. Født sånn er mer enn gener

Les mer om

  1. Debatt
  2. Bioteknologi
  3. DNA