Debatt

Prioritering av organisert idrett bidrar til mannsdominans og klasseforskjeller | Kolbjørn Rafoss og Gunnar Breivik

  • Kolbjørn Rafoss, professor, Idrettshøgskolen, UIT-Norges arktiske universitet og Gunnar Breivik, professor emeritus, Norges idrettshøgskole
Folk organiserer i økende grad trening selv eller med familie og venner. Når det gjelder den organiserte idretten med sine anlegg og haller, viser forskerne bak kronikken til tankevekkende funn.

Det har vært en markant økning i fysisk aktivitet siden tusenårsskiftet. Men økningen i helsebringende aktivitet finner vi utenfor den organiserte idretten og utenfor tradisjonelle konkurranseanlegg.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Deltagelse i friluftsliv og uorganisert trening har fått økt betydning for folkehelsen blant voksne. Samtidig deltar færre i organisert idrett, og bruken av tradisjonelle idrettsanlegg i befolkningen over 15 år går ned.

Ny rapport med klare funn

Dette er to av hovedfunnene i rapporten «Fysisk aktivitet; omfang, tilrettelegging og sosial ulikhet» der vi beskriver og analyserer utviklingen av fysisk aktivitet i den voksne norske befolkningen i perioden 1985–2015. Datagrunnlaget er hentet fra Ipsos' undersøkelse Norsk Monitor.

Kolbjørn Rafoss
Gunnar Breivik

Det har vært en markant økning i fysisk aktivitet siden tusenårsskiftet, men denne har kommet gjennom private treningssentre, friluftsliv og individuell målrettet styrke- og utholdenhetstrening. Vi finner derfor økningen i helsebringende aktivitet utenfor den organiserte idretten og utenfor tradisjonelle konkurranseanlegg.

Flere voksne tilfredsstiller helsekravet til fysisk aktivitet

I løpet av perioden 1985–2015 har den voksne befolkningen økt sin fysiske aktivitet i fritiden. Vi anvender et helsebasert minimumskrav til fysisk aktivitet som er foreslått av American College of Sports Medicine.

Et slikt helsekrav innebærer en halv time moderat fysisk aktivitet minst fem ganger i uken eller intens fysisk aktivitet minimum 20 minutter 3 ganger i uken.

I 2015 tilfredsstilte 30,2 prosent av den voksne befolkning, 15 år og eldre, dette kriteriet. Dette samsvarer bra med forskning som er gjort med objektiv registrering av fysisk aktivitet ved hjelp av bevegelsesmålere.

  • Mens menn tidligere var mer aktive enn kvinner, er det nå små forskjeller.
  • De unge under 25 år er mest aktive, mens det er mindre forskjeller fra 25 år og oppover.
  • Det er derimot klare forskjeller knyttet til sosial klasse. Både egen utdannelse, foreldres utdannelse, egen bruttoinntekt og husstandens samlede inntekt slår tydelig ut når det gjelder grupper som tilfredsstiller et minimumskrav for fysisk aktivitet.

Økt deltakelse i de store folkeaktivitetene

Ulike former for friluftsliv samt målrettet styrke- og utholdenhetstrening har størst oppslutning og har økt mest i perioden 1995–2015. Også risikopregede ungdomsaktiviteter har prosentvis en stor økning, mens andelen voksne som deltar i organiserte konkurranseidretter synker.

De fleste idrettsgrener har en skjev sosial profil og domineres av høyere sosiale klasser, mens friluftsliv har en langt mer egalitær sosial profil.

Andelen voksne i private helsestudio øker, mens andelen som aktiviseres i idrettslag synker.

Folk organiserer i økende grad trening selv eller med familie og venner. Også bruk av kommersielle treningssentre har økt sterkt og brukes av mer enn 30 prosent av befolkningen, dobbelt så mange som de som trener i idrettslag. På 1990-tallet var bildet motsatt.

I den voksne befolkning er det 6,7 prosent som svarer at idrettslag er den viktigste treningsformen, mens 14,9 prosent har treningssentre som viktigste treningsform. Ikke minst er treningssentre viktig for kvinner.

Mens menn tidligere var mer fysisk aktive enn kvinner, er det nå små forskjeller. For kvinner er treningssentre viktig.

Vekt og utseende har fått økt betydning

  • De viktigste motivene for fysisk aktivitet er knyttet til helse, slik som å gi fysisk og mentalt overskudd og forebygge helseplager.
  • Men også instrumentelle motiver, som å gå ned i vekt, og få bedre utseende, øker i betydning.
  • Derimot er det noe nedgang i betydningen av sosialt fellesskap og å ha det moro.
  • Barrièrer for trening oppleves sterkest av de unge, som driver anleggsintensive aktiviteter.
  • De lavere sosiale klasser opplever sterkere barrièrer enn andre når det gjelder tilgang til utstyr og anlegg samt organisering av treningen.

Bruken av tradisjonelle konkurranseanlegg synker

I perioden 1999–2015 er det økt bruk av anleggstyper som turstier, private treningssentre, lysløyper og vekt- og styrkerom, mens en mindre andel av voksne over 15 år bruker tradisjonelle idrettsanlegg.

Bruken av fotballanlegg og idrettshaller har gått tilbake på tross av at ca. 40 prosent av spillemidlene har vært fordelt til disse anleggstypene.

Når det gjelder sosial klasse, fremstår turstier, større utmarksarealer, parker og grøntområder som de mest egalitære arenaene for aktivitet. Forskjellen i bruk av andre anleggstyper avspeiler større klasseforskjeller.

Omfordeling av virkemidler fra en enhetlig idrettsbevegelse til en sammensatt idrettssektor

Spillemidlene legger til rette for fysisk aktivitet for deler av befolkningen, men det offentlige burde i større grad sikre finansiering av et bredere og bedre forankret aktivitetsmønster i befolkningen.

Vi finner at de største aktivitetskategoriene er fotturer i skog og mark, skiturer i skog og fjell, styrketrening, sykling til jobb og på tur, fotturer på fjell og vidde, jogging i mosjonshensikt, langrenn og sykling som trening.

Den største økningen i perioden 1995–2015 finner vi innen de store folkeaktivitetene som:

  • Styrketrening (+ 24,9)
  • Langrenn (+ 14,4)
  • Fotturer på fjell og vidde (+ 9,5)
  • Fotturer i skog og mark (+ 9,1)

Disse representerer friluftslivsaktiviteter samt målrettet styrke- og utholdenhetstrening som i stor grad kan drives egenorganisert og med beskjeden tilrettelegging i form av anlegg.

Friluftsaktiviteter for alle

De sosiale forskjellene knyttet til fysisk aktivitet ser ut til å øke. Et unntak er friluftslivsaktiviteter som har en jevn fordeling både i forhold til egen utdannelse, foreldres utdannelse, egen inntekt og husstandsinntekt.

Prioritering av organisert idrett og tradisjonelle konkurranseanlegg bidrar til økte sosiale ulikheter i helse, spesialisering, mannsdominans og klasseforskjeller. En øket bruk av aktivitetsmidler til eldre, kvinner og lavere sosiale lag vil være god helsepolitikk og bidra til sosial utjevning.

Det er behov for å utforme en mer offensiv og rettferdig nasjonal politikk for å fremme fysisk aktivitet. Den bør forankres i regjering og styringsapparatet på en bedre måte enn i dag.

Kolbjørn Rafoss, professor, Idrettshøgskolen, UIT-Norges arktiske universitet og Gunnar Breivik, professor emeritus, Norges idrettshøgskole

Les også:

Les mer om

  1. Friluftsliv
  2. Sykling
  3. Idrett
  4. Helsepolitikk
  5. Trening
  6. Jogging