Debatt

Religionspolitikk er mer enn hijab | Ingvill Thorson Plesner

  • Ingvill Thorson Plesner, seniorforsker, Norsk senter for menneskerettigheter og tilknyttet HL-senteret

Kulturminister Linda Cathrine Hofstad Helleland (H) (bildet) har uttalt at statskirkeordningen skal avvikles i 2017. Det er underlig at Stortinget skal behandle ordningen med finansiering av Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn året før det skal behandle prinsipper for en helhetlig religions- og livssynspolitikk, skriver Ingvill Thorson Plesner. Foto: Stein Bjørge

Religionspolitikk er et eget område som omfatter mer enn forholdet til Den norske kirke og enkelte muslimske trossamfunn.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I 2017 avvikles statskirkeordningen. Men religionspolitikk blir ikke dermed mindre viktig: Det er et eget politisk felt som berører alle borgere. Religionspolitikk må heller ikke reduseres til innvandringspolitikk.

Skal staten fortsatt gi økonomisk støtte til tros- og livssynssamfunn over statsbudsjettet? Bør trossamfunn som forskjellsbehandler på grunnlag av kjønn eller seksuell legning miste støtten?

Skal pasienter ved norske sykehus og soldater i Forsvaret få mulighet til å ha kontakt med samtalepartnere fra sitt trossamfunn, slik institusjonsprester gir tilbud til kristne?

Skal det fortsatt arrangeres skolegudstjenester før jul?

Ingvill Thorson Plesner. Foto: Privat

Dette er bare noen av mange eksempler på religionspolitiske spørsmål som berører de fleste av oss på ulike stadier i livet.

Innvandringsmiljøer under lupen

Særlig det siste halvårets mediedebatter gir inntrykk av at religionspolitikk er det samme som innvandringspolitikk.

Integrering var hovedtema i rapporten fra Agenda-utvalget, som blant annet foreslo en mer restriktiv holdning til hijab i skolen. Muslimske innvandringsmiljøer er igjen under lupen både i forbindelse med avisen Utrops nye rapport om koranundervisning og annen praksis i moskeer.

Bård Vegar Solhjell satt i utvalget som la frem Agenda-rapporten i høst. Før sommeren målbar han SVs ønske om kamp mot «sosial kontroll og æreskultur» innad i trossamfunn. Debatten sprang ut av arbeidet med integreringsmeldingen, og var særlig vinklet mot muslimske innvandringsmiljøer.

Religionspolitikk er mer enn innvandrings- og integrasjonspolitikk

Det er viktig med debatt om hva som kan være egnede tiltak for å bedre forhold for blant annet kvinner og barn innad i trossamfunn, og for å styrke deres og minoriteters reelle mulighet generelt til å delta i felles arenaer som skole og arbeidsliv. Men religionspolitikk er mer enn innvandrings- og integrasjonspolitikk.

Statskirkeordningen

På et åpent seminar 5. september i år uttalte kulturminister Linda Helleland at «statskirkeordningen skal avvikles i 2017». Med dette sikter hun til at arbeidsgiveransvaret for Den norske kirkes prester da flyttes over fra departementet til kirkens egne, valgte organer, og at Den norske kirke endelig skal få en egen rettslig status slik andre trossamfunn har det.

Det er interessant at kulturministeren nå har fastslått det flere av oss har hevdet: Statsordningen ble ikke avviklet med de omfattende grunnlovsendringene om stat og kirke i 2012.

Da fikk majoritetskirken utnevne sine biskoper selv, slik andre trossamfunn alltid har kunnet utnevne sine religiøse ledere.

Grunnlovsbestemmelsen om at minst halvparten av regjeringens medlemmer måtte være medlemmer av statskirken ble også fjernet, i likhet med bestemmelsen om at «den evangelisk-lutherske religion forbliver statens religion».

Økonomisk støtte

I stedet kom det i samme grunnlovsreform inn nye bestemmelser om at «vår kristne og humanistiske arv forbliver samfunnets verdigrunnlag», og om at «Den norske kirke forbliver Norges folkekirke og understøttes som sådan av staten».

Fra 2012 har majoritetskirken fått grunnlovsfestet prinsippet om statlig økonomisk støtte til landsdekkende virksomhet. I tillegg ble den langvarige praksisen med tilsvarende støtte til andre tros- og livssynssamfunn grunnlovsfestet.

Når majoritetskirken fra 2017 får status som eget trossamfunn, er det Stortinget som gir denne statusen gjennom en egen særlov om Den norske kirke.

Det kan dermed være grunn til å spørre om statskirkeordningen blir helt avviklet i 2017.

Uansett må spørsmålet om videre finansiering av Den norske kirke ses i en større religionspolitisk sammenheng.

Enten man regner statskirkeordningen som avsluttet eller ei, er det viktig at politikerne nå løfter blikket og erkjenner at religionspolitikk er et eget område som omfatter mer enn forholdet til Den norske kirke og enkelte muslimske trossamfunn.

  • Les også: Over 25.000 meldte seg ut av Kirken i august

«Helhetlig» politikk

Kulturminister Linda Helleland uttalte i september at hun ville arbeide for utforming av en «helhetlig» religions- og livssynspolitikk. Dette er nå i gang, og skal lede frem mot en stortingsmelding i 2018.

Men først skal Regjeringen legge frem forslag til ny lovgivning om Den norske kirke og andre trossamfunn i 2017. Der skal blant annet spørsmål om finansieringsordningen for trossamfunn avklares. Her er det blant annet et spørsmål om dagens ordning skal videreføres, om en skal innføre «kirkeskatt» eller «livssynsavgift» eller om hele ordningen med statsstøtte skal avvikles.

Det er flott at det endelig tas alvorlig at Norge trenger en gjennomtenkt og helhetlig religionspolitikk.

Det er ikke et spørsmål om vi har en religionspolitikk, men hvilken religionspolitikk Norge har og bør ha.

Fremstår som underlig

Staten vil alltid gjøre valg og foreta reguleringer som i praksis har betydning for folks religions- og livssynsutøvelse. Også mangel på tiltak har religionspolitiske konsekvenser og innvirkning på enkeltmenneskers livssituasjon og rettigheter.

Men det fremstår som underlig at en vil be Stortinget behandle et så vesentlig spørsmål som ordningen med finansiering av Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn året før det skal behandle prinsipper for en helhetlig religions- og livssynspolitikk.

Det pleier jo – med god grunn – å være slik at en først legger frem stortingsmeldingen om en sak og deretter legger frem lovforslag, ikke omvendt.

En må ikke miste av syne de viktige og prinsipielle spørsmålene debatten om statlig støtte til Den norske kirke og andre trossamfunn reiser.

Ulike modeller må ses i sammenheng med grunnprinsipper for statens religionspolitikk.

Rekkefølgen som er valgt gjør dermed det viktige arbeidet med utforming av en helhetlig religionspolitikk, mer krevende.

Og den øker faren for at stortingsmeldingen som skulle vært om religionspolitikk i større grad reduseres til innvandringspolitiske spørsmål.


På Twitter: @IIngvill

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Lese mer om kirke og religion? Her er noen forslag:

Les mer om

  1. Religion
  2. Den norske kirke