Debatt

Ode til Barcode | Thomas Thiis-Evensen

  • Thomas Thiis-Evensen
    Professor emeritus, Arkitekthøgskolen i Oslo

Barcodeløpet, her fotografert i 2012, var i ferd med å bli et ikon for det moderne Oslo, men er nå lukket igjen med rutete standardbygg av regjeringskvartaltype, skriver Thomas Thiis-Evensen. Foto: Cornelius Poppe / NTB scanpix

Jeg er oppgitt. Over at jeg ikke har fulgt med i timen og først nylig oppdaget at Barcode-løpet er lukket igjen mot sjøen.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Er Barcode-rekken et «kostymeball»?

Betegnelsen er treffende, men for forsiktig: En «slåsskamp» ville være vel så dekkende.

Med kjempehull på siden eller vorter på flankene

Alle som én av byggene i rekken kjemper om oppmerksomheten på catwalken: Høye og lave, brede og smale, hvite og svarte, brune og blå. Noen er kledd i brudeslør, andre i ruter eller sikksakk, og flere har hatt. Andre er rette og formelle, noen har svære trappetrinn på taket, og flere har kjempehull på siden eller vorter på flankene.

Thomas Thiis-Evensen

Hvilken demonstrasjon på vår tids postmoderne egotripping! – kan man mene. Heiet frem av markeringskåte arkitekter, og en risikosport hver gang det for tiden skal bygges nytt i en av våre gamle byer.

Som i Risør i 1970-årene, da en stripete glassblokk sprengte seg inn i byens hovedgate. Da ble det fart i bevaringsarbeidet, og siden den gang har ingen fått bryte opp sammenhengen i de hvite trefasadene.

Les også

Les også: Jeg har fire spørsmål om Karl Johans gate til dem som kan svare | Thomas Thiis-Evensen

«Like gærne»

Det er bare dét: Også Barcode henger sammen – ja er faktisk forbløffende enhetlig. For det første: Alle blokkene er «like gærne». Den enkelte bygning, hver med sitt innfall, er jo av samme sjanger som sett under ett gir hele rekken av påfunn et helhetlig preg.

På det over 700 meter lange strekket er det heller ikke et eneste gammelt hus å se som skulle tas hensyn til, hverken i mur, i tre eller med skråtak. Alt langs Dronning Eufemias gate er bygget fra scratch i samme tidsperiode og slik sett en autentisk dokumentasjon på 2000-tallets arkitektur – uansett hva man ellers måtte mene om modernismen.

Allégaten

For det andre: Alle bygningene holdes på linje av Dronning Eufemias gate. Kortfasadene ligger i liv med det snorrette gateløpet og holder dem fast i luggen.

Og for en aveny: Trikkeskinner og fortau tegner opp et snorrett strekk som er betont og akkompagnert av snart fullvoksne allétrær på rekke og rad. Søyletrærne på midten er stramme som soldater på linje, og de på flankene danner lunder av ulike kontinenters tresorter og fører den vandrende fra sted til sted gjennom et ordnet univers fra vest til øst.

  • Les også: Vil du se denne utsikten? Skynd deg før den blir borte!

Skivene

For det tredje: Alle blokkene er av samme bygningstype. Det er lamellen, den frittstående skiven, den samme typen som Le Corbusier la i parallelle rekker i drabantbyene for å få inn lys og luft fra slusene imellom. Ingen av husene langs Dronning Eufemias gate er altså runde eller kvadratiske, ligger på skrå eller på tvers. Alle er strengt ordnet som tangenter eller altså, som parallelle striper i en strekkode.

Selv er jeg lykkelig over at Barcode ikke ble bygget i 1960-årene. Da ville alle lamellene sett like ut, vært like høye, hatt samme avstand og med samme rutenett over like grå betongfasader.

Derfor er jeg glad for Barcode. Glad for at monotonien i systemet er hakket opp og skåret i, fargelagt og rytmisert, men uten at det vipper over i kaos. For det er nok igjen, både av lamellenes grunnform og av disiplinen i gateløpet til å kunne oppleve det viktigste ved en by: Balansen mellom orden og variasjon.

Ødelagt

Men derfor er jeg også oppgitt. Over at jeg ikke har fulgt med i timen og først nylig oppdaget at Barcodeløpet er lukket igjen mot sjøen. Og denne gangen med rutete standardbygg av regjeringskvartaltype.

Les også

Les også: Vil du se denne utsikten? Skynd deg før den er borte!

Barcode som var ved å bli et ikon for det moderne Oslo, på linje med hva Operaen er blitt og som Slottet, Rådhuset og Holmenkollen alltid har vært. Selve bildet av havnefronten som gikk verden rundt med Barcoderekken som speilte seg i Bjørvika-vannet, er borte. Ja, vi er oss selv lik – stenger våre severdigheter både mot og fra sjøen.

Munchmuseet og nye næringsbygg oppføres delvis foran og foran Barcode, sett fra sjøen. Foto: Paul Kleiven / NTB scanpix

Og nå nylig: Trær skal hugges i alleen for å få plass til en sykkelsti. En allé er i sitt vesen kompromissløs – og tar man bort repetisjonen, oppstår det samme fenomenet som å trekke en fortann og etterpå synes det er greit. Og det å begynne å musespise Dronning Eufemias gate er det samme som å desimerere selve aksen som holder jubelbyggene på plass. Trærne skal visstnok flyttes til Botanisk hage. Men hva har de der å gjøre?

Og nå skal også byseglet skiftes ut med en logoboble for et herretoalett.

Les også

Les også: Her er (antagelig) Oslos nye byvåpen

VIDEO:

Les mer om

  1. Arkitektur
  2. Oslo
  3. Byutvikling
  4. Debatt

Relevante artikler

  1. KOMMENTAR

    Erling Dokk Holm: Dette torget i utskjelte Bjørvika, er en urban velsignelse

  2. A-MAGASINET

    Musiker Heine Totland i «Mitt Oslo»: – Som ungkarsby er Oslo nesten FOR fantastisk

  3. KRONIKK

    Arkitekter søker hektisk etter flytende byer, høyhus i tre og økologiske og selvgrodde vegger. Hvorfor?

  4. KRONIKK

    «Huset er en maskin til å bo i!»

  5. BOLIG

    Atle Hauge forvandlet den lille hytta uten kloakk og vann til en helårsbolig på 150 kvadratmeter

  6. A-MAGASINET

    Eiendomskongen Olav Thon: - Jeg kunne klart meg fint som minstepensjonist