Debatt

En utopisk løsning

  • Siri Aamodt

Ideen om israelere og palestinere i én felles stat, er ikke ny.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Tidligere utenriksminister Espen Barth Eide (Ap) mener vi må tenke nytt om Palestina-konflikten og lanserte nylig det han mener er en ny idé: Jøder og palestinere i én stat, med like demokratiske rettigheter. Enstatsløsningen er et fremmedord for oss som har vokst opp i Oslo-avtalens tid, men særlig ny er ideen ikke. Hvis Barth Eide er klar over hvilken tradisjon han nå føyer seg inn i vites ikke, men de første tilhengerne av enstatsløsningen eksisterte allerede på 1920-tallet.

Siri Aamodt.

De første talsmennene kom fra sionistbevegelsens indre rekker. Sionistene ville bygge et jødisk hjemland i Palestina og hadde kommet til landet i 1882. Problemet var at det allerede bodde et folk der. Etter første verdenskrig ble Palestina et britisk mandatområde, og det ble fort klart at palestinerne strittet imot det sionistiske prosjektet. I 1920 brøt det ut voldelige opprør.

Uforsonlig konflikt

En av dem som så på sammenstøtene med uro var Judah L. Magnes, grunnlegger av Hebrew University i Jerusalem. Han fryktet at opprettelsen av en jødisk stat ville skape en uforsonlig konflikt med palestinerne. Derfor mente han at Palestina måtte bli én stat der de to nasjonene hadde like rettigheter og felles styresett. Sammen med en liten, men dedikert krets av intellektuelle sionister, fremmet han ideen helt frem til Israels opprettelse i 1948. Dessverre skulle Magnes få rett i sin frykt for en uløselig konflikt.

Utviklingen etter Seksdagerskrigen i 1967 har gitt dårlige vilkår for tostatsløsningen. Umiddelbart etter krigen begynte Israel med bosetninger i de okkuperte områdene. I dag lever det omkring 550.000 bosettere på okkupert land, også i de områdene som er tiltenkt en palestinsk stat (i hovedsak Vestbredden). Det er lite sannsynlig at disse kan, eller vil, bli en del av staten Palestina. Nesten like usannsynlig er det at en israelsk regjering, med ønske om å bli gjenvalgt, skulle trekke ut en så stor gruppe med makt. Dette gjør det betimelig å stille spørsmål ved tostatsløsningen som et realistisk prosjekt.

Palestinsk flertall

Enstatsløsningen reiser noen store ideologiske spørsmål. For Israel vil det bety at staten på lengre sikt får et palestinsk flertall. Denne staten kan bare være demokratisk dersom palestinerne gis fulle borgerrettigheter og likestilles med den jødiske befolkningen. Da vil Israel måtte forlate selve grunnstenen i staten, nemlig den jødiske karakteren. Likeså ville palestinerne måtte oppgi drømmen om en nasjonalstat. Etter nesten 70 år med adskilt utvikling og ufred, er dette lite sannsynlig.

Judah L. Magnes hadde aldri gode vilkår for sitt prosjekt. Hans plan var tuftet på en urokkelig tro på humanisme. Men i realpolitikkens tid var det ikke plass til slike svevende ideer, uansett hvor rettferdige de var på papiret. Barth Eide må gjerne diskutere alternative løsninger, men enstatsløsningen forblir lite annet enn en utopi.

Les mer om

  1. Debatt
  2. Israel