Debatt

Det polske ansiktet kan være et janusansikt

  • Paweł Urbanik

Fra NRK-serien Kampen for tilværelsen. Her Tomasz (Bartek Kaminski) og Serafin (Jakub Kamienski). Foto: Thomas Ekström

Siden vi polakker har vanskelig for å le av oss selv, kan vi vel la andre gjøre det.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Mange kraftige reaksjoner på den polske ambassadørens kritikk av NRK-serien Kampen for tilværelsen kan gi inntrykk av at polakker mangler distanse til seg selv. Men problemet er mer komplisert.

Peniskomplekset

En detalj ambassadøren og de opprørte ikke har lagt merke til, er seriens sjangerkonvensjon. Fra begynnelsen er det klart at skaperne sjonglerer med stereotypier om nordmenn og polakker. Og Tomasz, den polske lingvisten med norsk brytning, passer til hverken den ene eller den andre gruppen.

Likevel er det han som bærer polske komplekser. Dette tas på kornet i scenen der han finner ut at hans penisstørrelse, som han har skammet seg over, er på europeisk gjennomsnitt.

Peniskomplekset er altså blitt en presis metafor av polakkenes lave selvaktelse konfrontert med et omvendt jantelovens bud: Du skal ikke innbille deg du er dårligere enn andre.

Men det polske ansiktet kan være et janusansikt. Det kan avsløre noe motsatt, et hovmod som manifesterer seg i et opprør og paternalistiske holdninger («jeg er bedre enn deg»).

For å forstå den schizofrene tilstanden må man grave dypt i Polens historie og myter som er preget av en bestandig konflikt mellom adel og bondeklasse, romantikken og positivisme, kommunisme og kapitalisme, konservatisme og modernisme.

Kan polakker være selvironiske da?

Og denne konflikten bekrefter oftest at den romantiske overbevisningen om at Polen er «nasjonenes Kristus» fremdeles har det bra. At mangel fortsatt vil tro på at polakkenes skjebne er å være evige ofre og evige frelsere.

Kunsten å le

Kan polakker være selvironiske da? Jeg vet vi kan, men sjelden offentlig. Det er ikke tilfeldig at svært få polske kunstnere gir seg i kast med og ler av nasjonale myter.

Siden vi mangler en molièrsk latter, en sånn som gjaller fra scenen, pleier vi å fylle luken med en gargantuansk en – overlegen, som ikke truer vårt stolte ansikt. Kanskje derfor er det iblant så vanskelig å motta andres ironiske meninger om oss.

Selv foretrekker jeg heller å le av en negativ stereotypi enn å høre klisjeer om vår arbeidsomhet. For bak dem kan man ofte finne en smilende overlegenhetsfølelse.

Noe seriens kritikere også har gått glipp av er at de aller fleste polske karakterene egentlig vekker sympati. Og at stereotypiene ikke fungerer her som en politisk tese (noe som er farlig og alltid må reageres på), men som et kunstnerisk uttrykk. Forskjellen ligger i ytringsmåten og -målet.

Og siden vi har vanskelig for å le av oss selv, kan vi vel la andre gjøre det. Bildet vil bli ensidig inntil stereotypier om andre grupper polakker i Norge etablerer seg. Men å vente til vi og nordmenn blir bedre kjent med hverandre, som ambassadøren foreslår, ville gjort at alle misforståelser og fordommer ville forblitt frosset og udiskutert på ubestemt tid.

Er det da ikke sunnere at vi konfronterer forestillingene våre om hverandre underveis og så ofte som mulig?

Paweł Urbanik er doktorgradskandidat ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier ved Universitetet i Oslo. Han forsker på polsk og norsk språklig høflighet .

Les også:

Polens ambassadør til Norge om Kampen for tilværelsen:

Les også

Basert på foreldede stereotypier om Polen

Professor Nina Witoszek i kronikk:

Les også

  1. Jeg har problemer med norske mediers enøyde fantasier om andre kulturer

Les mer om

  1. Debatt
  2. NRK
  3. Polen