#Metoo gjelder livet før døden | Helge Nome
#Metoo kan bidra til at folk som har hatt ubehagelige opplevelser kan bli kvitt noe av skammen, rette ryggen og se fremover. Jeg vet.
Hun var en 86 år gammel, enslig dame i en liten leilighet i Oslo. Noe av det siste hun fortalte meg før hun mistet evnen til å snakke, var at stefaren hennes hadde tatt på henne.
Hun hadde kommet unna ham da hun som sekstenåring flyttet til Danmark for å arbeide i en institusjon for barn. Men avtrykkene etter hendene hans fantes fremdeles på kroppen hennes, og minnene om det som hadde skjedd fulgte henne inn i døden.
Glansbilde etter døden
For noen år siden hadde en avis en artikkelserie med overskriften «Livet før døden», der de ville fortelle historien til personene bak navn de fant i noen utvalgte dødsannonser. Like etter at artikkelen ble publisert, ringte en barndomskamerat jeg ikke hadde snakket med på flere tiår.
«Har du sett avisen? Vi kan ikke la dem tegne et glansbilde av en person som har gjort så mange så vondt!»
Jeg hadde ikke lest artikkelen, og roet ned vennen min. Det som hendte er en generasjon siden, og hva ville vi oppnå med å gå ut med dette nå?
Vi burde ha fortalt om det som skjedde for lenge siden, for han fortsatte sikkert med andre da han var ferdig med oss. Det kunne vi kanskje ha forhindret noe, men nå var det for sent.
Anonym kvinne: Du er alene, du, sa han. Resten av kvelden vil jeg helst glemme.
Lærer, dirigent og overgriper
Jeg var elev, og en av dem som var omtalt var lærer på ungdomsskole der jeg gikk. Tysk var vrient for meg, og læreren tilbød støtteundervisning hjemme hos seg på kveldstid. Til gjengjeld kunne jeg synge i et kor han dirigerte. Jeg takket ja.
Jeg skulle ikke ha tatt imot tilbudet. Han ga meg en innføring i hvordan man skulle drikke whisky og akevitt, og det som skjedde etterpå tenkte jeg på hver eneste dag i mange år, hadde skyldfølelse, følte meg skitten og verdiløs. Heldigvis kom det etter hvert i skyggen av hyggeligere opplevelser.
Kronikk: Hvorfor oppdager vi ikke overgrep mot barn?
Hendelsene ligger i kroppen
Før jul i fjor kjørte jeg datteren min og et barnebarn til forestillingen om Snekker Andersen på Trikkestallen teater. Jeg skulle videre til Grünerløkka, og oppdaget plutselig at jeg var i en vei jeg ikke hadde gått i siden jeg var elev på ungdomsskolen. Da jeg kjente igjen en av gårdene, var det som å få en knyttneve i magen.
Jeg trodde jeg hadde lagt det bak meg, men hendelsene lå gjemt i en av kroppens mange skuffer.
Noen dager senere ryddet jeg i en kommode. Skuffene var dype og minnene lå lagvis. Jeg husket julegaven jeg hadde fått av tysklæreren og var forberedt da den dukket opp, helt nederst. Det var en kopi av en Rembrandt-radering i glass og ramme som viste den korsfestede Jesus og røverne. På baksiden av bildet står det: «Til Helge julen 1970, med takk for berikende vennskap, og god innsats i motettkoret. Fra …»
Det året gikk jeg i 8. klasse.
Da Odd Magne Kåsastul Krieger kom på barnehjem, skulle alt bli bedre. I stedet ble alt verre.
Skam og ansvar må plasseres
Kona mi kjenner barndomsopplevelsene mine, og jeg fortalte henne også om mine siste møter med fortiden. Hun fant frem til den snart fire år gamle avisartikkelen på nettet som barndomsvennen min hadde ringt om, og oppfordret meg til å lese den. Det tok mange dager før jeg tok mot til meg, lette den opp og leste.
Jeg hadde hørt rykter om at læreren hadde blitt munk og dirigerte et guttekor, og det stemte. Det var utrolig trist å se bildet i artikkelen der han står i munkekappe og dirigerer koret med små gutter og unge menn. En ulv som kontrollerer byttet sitt.
#Metoo er en kampanje som tar sikte på å stoppe overgrep og trakassering, men den kan også bidra til at folk som har hatt ubehagelige opplevelser kan bli kvitt noe av skammen, rette ryggen og se fremover.
De ubehagelige minnene vil alltid være der, men bevissthet om hvem som har ansvaret for hendelsene, bidrar til at man kan leve med dem.
Delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter
