Debatt

Kort sagt, fredag 11. januar

  • Debattredaksjonen

Personvern i et pasient- og brukerperspektiv. Våpensalg til diktaturer. Aftenpostens kulturdekning. Kunst- og kulturkritikken som forsvinner. Utdanningsforbundet vs. Hege Storhaug. Knut Arild Hareide om familiepolitikk. Dette er dagens kortinnlegg!

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Personvern i et pasient- og brukerperspektiv

Aftenposten har i flere runder belyst temaet personvern og pasientsikkerhet med bakgrunn i forholdene ved Oslo universitetssykehus. Jeg har hørt om problemer rundt dette en rekke ganger siden jeg tiltrådte som leder av brukerutvalget for fem år siden.

Pasientene må høres i denne debatten. Det er oss loven skal beskytte. Vi vil ha personvern så langt det er fornuftig. Samtidig ønsker vi effektiv behandling, bidra til forskning og være sikre på at viktige helseopplysninger om oss kan hentes ut der dette er nødvendig. Personvern må veies mot andre hensyn. Vi opplever at lovtolkningen varierer mellom helseregionene, og at dette fører til ulik behandling. Vi aksepterer at personopplysninger om oss brukes i mange sammenhenger. De fleste stoler på at sikkerheten er god nok, og alle ønsker at kommunikasjon mellom helsepersonell skal være så god som mulig. Vi gir samtykke til bruk av våre data og regner med at man vet hva man gjør. Alt annet vil være å nedvurdere oss.

Det kan ikke være sånn at én person får definisjonsmakt på dette området. På vegne av pasientene ved Oslo universitetssykehus vil jeg anmode helseministeren om å sette skarpe jurister på saken og komme frem til lovtolkninger som ivaretar pasientenes viktigste interesser. Vårt digitale samfunn med fordeler og ulemper er kommet for å bli. Men redsel for store bøter må ikke hindre oss i å bruke personvernlovgivingen med fornuft og til pasientenes beste.

Tove Nakken, leder brukerutvalget, Oslo universitetssykehus


Nei, Tybring-Gjedde, vi bør ikke selge våpen til diktaturer

Kan det forsvares at «fredsnasjonen Norge» bedriver våpeneksport til diktaturer og land som bryter humanitærretten? Absolutt ikke!

Changemaker anklages av Christian Tybring-Gjedde for idealisme og kunnskapsløshet når vi ønsker å stanse våpensalg til diktaturer, i en kronikk full av falske premisser og antagelser som ikke kan etterprøves fordi offentligheten ikke har innsyn.

Han mener vi har et oversiktlig, strengt og gjennomsiktig regelverk for våpeneksport. Her er tre grunner til at det er feil:

For det første er regelverket så vagt at alle tolker det forskjellig. Hvis ikke Stortinget klarer å lese teksten likt, så har vi et grunnleggende problem med regelverket.

For det andre behandler Stortinget lisenser som ble gitt for opp til to år siden. De får ikke vite mer enn hvem vi selger til, hvor mye og hvilken produktgruppe det er. Det gir ikke dem mye politisk kontroll.

For det tredje, siden Norge innførte sluttbrukererklæring, har det aldri vært gjennomført en eneste kontroll. Så om noe av debatten er uten kunnskap, er det fordi den holdes tilbake fra offentligheten eller ikke finnes. Vi tar gjerne imot mer detaljert informasjon om våpensalg fra norske produsenter.

Og i en debatt om krigsmateriell som kan ta menneskeliv, må man kunne stille spørsmål om det etiske aspektet ved handelen uten å bli avfeid som idealister som spiller på patos. Spørsmålet blir om vi skal la konkurransehensyn gå over hensyn til menneskene som må ta konsekvensene av at vi selger krigsmateriell til diktaturer? Svaret vårt er klinkende klart. Nei.

Embla Regine Mathisen, leder i Changemaker


Aftenposten, en kulturavis?

Spørsmålet gir seg selv: Av totalt 16 sider tirsdag 8. januar fant vi tre sider film, to sider restaurant, fem sider sport og noen sider annonser.

Hvor er anmeldelsen av Oslo-Filharmoniens debutkonsert med ny stjernedirigent 4. januar? Konserthuset fylt til siste plass, en forventningsfull stemning alt i foajeen, alle var spent på den finske 22-åringen som skulle lede 200 musikere, kor og solister gjennom Beethovens ikoniske 9. symfoni, komponert av et geni uten hørsel.

Følelsen av å være med på noe stort grep flere enn oss, men da vi kun er musikkelskere og ikke anmeldere, avholder vi oss fra forsøk på beskrivelse av opplevelsen. Det burde imidlertid Aftenposten ha gjort, men grep ikke muligheten. Da de siste tonene døde ut, brøt det ut en øredøvende, stående applaus som varte og varte.

Hva får landets største avis til å «skulke» en slik kulturbegivenhet, mens den later til å ha spalteplass nok til massiv dekning og terningkast for skolerevyer og annen populærkultur?

Til sammenligning anmeldte Vårt Land nevnte konsert rett over helgen, sogar med bilde. Avisen med sine 21.000 abonnenter tok ansvar og lot leserne ta del i en uforglemmelig musikkopplevelse, som ironisk nok ble annonsert i Aftenposten lenge før jul.

Hva slags avis ønsker du å gi hundretusener av lesere, redaktør Espen Egil Hansen? Dette er rett og slett en anklage som krever et godt svar som kan forklare en slik ubegripelig prioritering av avisens kulturstoff. Det må være tillatt å bli alvorlig bekymret for avisens kulturelle profil.

Ragnhild Tangen, Stabekk


Hva med museumskritikken?

Henie Onstad Kunstsenters Tone Hansen og Gunhild Varvin skriver klokt om kunstkritikk i Aftenposten. Avisens Cecilie Asker skriver like klokt at kritikken er der for lesernes skyld og ikke for å glede institusjonene.

Men alle tre skriver åpenbart om kunstkritikk. Asker bruker ordet kulturkritikk, men det står mellom linjene at hun i hovedsak mener de skjønne kunster. Kulturkritikken må omfatte mye mer og ikke minst de andre museene.

Mitt museum er del av Oslos museumshalvøy. Vi har vikingskipene, som er en sentral del av verdensarven. Og så har vi Framhuset, Norsk Maritimt Museum, Folkemuseet, Bygdøy kongsgård med Gartneriet, Oscarshall, HL-senteret og mitt eget museum, Kon-Tiki Museet.

Ingen av oss får særlig medieomtale. Det er ingen kritikk av utstillingene, måten vi driver på, måten vi samarbeider eller vårt forhold til publikum.
Vi må hente Maud hjem fra havbunnen i Canada eller ha vikingskip som går i oppløsning før mediene ser vår vei. Og selv da er interessen begrenset og kortvarig.
Vi vil gjerne ha, og trenger, kvalifisert kulturkritikk. Og selvsagt på publikums vegne.

Martin Biehl, direktør, Kon-Tiki Museet

Utdanningsforbundets begredelige forhold til ytringsfriheten

Hege Storhaug er rapportert inn til FNs rasediskrimineringskomité for boken Islam. Den 11. landeplage. Utdanningsforbundet har på vegne av 175.000 lærere skrevet under.
Storhaug kritiserer islam. Hun trekker frem oppfordringer til- og legitimering av vold, voldtekt og drap i Koranen. De samme tekstene brukes av ekstreme islamister for å rettferdiggjøre drap på ikke-muslimer.

Vi støttet Malkenes i fjor. Det var ytringsfriheten vi forsvarte, friheten til blant annet å kritisere religion. Men Utdanningsforbundet er en værhane, nå har dere skiftet syn. Dere er delaktige i innrapporteringen av Storhaug og ønsker at hun skal stilles til et slags ansvar – for sin religionskritikk.

Steffen Handal, som leder av Utdanningsforbundet bør du redegjøre. Hvorfor ønsker dere å innrapportere Storhaug? Hva i boken reagerer dere på? For det må dere jo ha drøftet når dere henvender dere helt til FN? Jeg minner om at Hege Storhaug bor på hemmelig adresse og må ha livvakt. Har dere tenkt over hva slags krefter dere lefler med?
Jeg har akkurat meldt meg ut av Utdanningsforbundet.

Erlend Gjestrud, lærer, Korsvoll skole

KrF investerer i barna fordi vår felles fremtid avhenger av det

KrF står på familienes side. Alle som kjenner norsk politikk vet at det har vært en konsekvent linje fra KrF i alle år. I nyttårstalen snakket statsministeren mye om bekymringen for synkende fødselstall og om familien som det viktigste og næreste fellesskapet vi har. Vi er enige med statsministeren: Norge trenger flere barn! Men god politikk for barn og familier handler også om mer enn «befolkningsbalanse» og «bærekraft», det handler om livskvalitet.

Jeg er takknemlig for at vi bor i et av verdens mest likestilte land. Da har vi også et ansvar for å verne om familienes valgfrihet.

Kritikere mener at når KrF denne perioden har fått til mer enn en dobling av engangsstøtten, sørget for økt kontantstøtte til de foreldre som vil være hjemme med ettåringen sin og for første gang på over 20 år fått gjennomslag for en økning i barnetrygden, så bryter dette med arbeidslinjen. Dette er ikke riktig. Tvert imot, det er den beste investeringen et samfunn kan gjøre.

Makten over hverdagen skal ligge så nært vanlige folk som mulig. Vi må ta hverdagsmakten tilbake og skape et samfunn der det både legges til rette for å få barn og skapes trygge familierammer. Det er først og fremst bra for livskvaliteten, og det vil på lang sikt også sikre arbeidskraften og en stabil samfunnsøkonomi.

Knut Arild Hareide, partileder, Kristelig Folkeparti

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Kort sagt
  2. Helsetjenesten
  3. Personvern
  4. Ytringsfrihet
  5. Journalistikk
  6. Familiepolitikk