Var 22. juli-angrepet politikk eller galskap?
Uenighet om 22. juli stemples for raskt som svart, ikke-akseptabel tenkning.
I en del kommentarer til undertegnedes kronikk i Stavanger Aftenblad 6. mai tillegges jeg meninger jeg aldri har hatt.
I Aftenpostens kronikk 7. mai skriver Stian Valla Taraldsvik, overlevende fra Utøya, at jeg antyder at «overlevende AUF-ere burde forholde seg tause». Det er galt. Jeg mener de stemmene er viktige for å forstå dette rystende nasjonale traumet.
Derimot er vi uenige når Taraldsvik avviser mine synspunkter fordi det er nødvendig å «politisere et politisk terrorangrep». Det sentrale spørsmål er om det var et politisk terrorangrep eller en gal manns handlinger. Jo mer man gjør det til et ideologisk angrep og ikke galskap risikerer man å lage politikk av noe som dypere sett var psykiatri.
Strid om tilregnelighet
Lik flere jurister og fagfolk innen psykiatri mener undertegnede at det var så mye tvil om morderens mentale tilstand at han ut fra vanlig strafferettslig praksis var utilregnelig. Det ville gitt den vanskelige konklusjon at han ikke kunne straffes.
Samtidig ville det gitt ham en langt mer ydmykende «straff»: innesperring, trolig livslang, på en lukket psykiatrisk institusjon.
Ut fra storhetsforestillinger ville han være hærfører; ikke psykiatrisk pasient. Ses denne forståelse av strafferettslig tilregnelighet som ekstremisme, drar man med seg aktoratet, en del sakkyndige og andre.
Ap bør vokte seg for politisering
Uenighet om 22. juli stemples for raskt som svart, ikke-akseptabel tenkning. Taraldsvik sier det ikke direkte, men implisitt når han fremhever min kronikk som så ille at den etter lang tid tvang ham til å si noe.
Taraldsvik vil ikke «privatisere 22. juli». Stoltenberg skal i sin tid ha lagt vekt på ikke å politisere 22. juli. Mitt hovedpoeng er at Ap fortsatt bør vokte seg for å politisere det ved å gjøre det mer ideologisk enn den galskapen det var. Da kan man gjøre politikk av noe som rammet hele Norge.
Slik jeg uttrykte i kronikken, kan det splitte oss som fellesskap og unødig provosere ikke-sosialistiske grupper å se morderens handlinger som utslag av høyreideologiske meninger.
Med ytringsfrihet står AUF og andre fritt til å politisere Utøya. At jeg tror det er uklokt, er ikke ekstremisme. En måte å avvise morderens polariserende fiendebilde på er å diskutere 22. juli uten å gjøre hverandre til monstre.
Her kan du lese mer om debatten etter Ole Gjems-Onstads kronikk i Stavanger Aftenblad:
