Kort sagt, fredag 8. januar
Historie og kildekritikk. Tegnspråk for unge. Bilfritt sentrum. Aftenposten og Assange. Dette er dagens kortinnlegg!
Problematisk forlagspraksis i et historisk minefelt
Ungdomsboken 9. april 1940 og 8. mai 1945 av Jon Ewo kritiseres for å videreformidle påstander fra Marte Michelets Hva visste hjemmefronten?. Forlagssjef i Vigmostad & Bjørke, Elizabeth Sellevold, skriver i Aftenposten den 22. desember at avsnittet erstattes med en annen tekst. Hun skriver også at boken «ble gjennomgått av en svært kompetent fagkonsulent ved Forsvarsmuseet før utgivelse».
Det er hyggelig for meg å bli omtalt slik, men mindre hyggelig å bli brukt som kvalitetsgarantist når teksten endrer seg vesentlig etter min gjennomlesning. De omdiskuterte påstandene fantes ikke i den utgaven jeg vurderte, noe forlaget enkelt bør kunne kontrollere. Forlaget informerte aldri om endringene. Og dersom det er tvil om min posisjon: Avsnittet hviler definitivt ikke på trygg historisk grunn.
Forlag og forfatter står fritt til å gjøre nærmest hva de vil med en fagkonsulents uttalelser. Det er likevel svært tvilsom praksis å henvise til fagkonsulenten når man får kritikk, uten at nevnte fagkonsulent har lest de problematiske passasjene.
Unge lesere trenger gode bokideer av typen 9. april 1940 og 8. mai 1945 – for ideen, den var god! Historien er likevel en slagmark, og dagens informasjonsbilde er forvirrende. Vårt felles mål må derfor være å arbeide for etterrettelighet og kildekritikk.
Mads Berg, museumslektor og formidlingsleder, Forsvarsmuseet
Elever skal fortsatt bruke tegnspråk i gode og trygge omgivelser
Elever som bruker tegnspråk, skal ha et godt tilbud. Det betyr gode rammer for å lære seg språket og bruke det i trygge omgivelser.
I et innlegg i Aftenposten 5. januar spør fem kronikkforfattere hva jeg synes om at tegnspråklige barn ikke lenger skal bo på Statpeds internat, men ha overnatting og aktiviteter på hotell under samlinger.
Jeg har forståelse for usikkerheten og utryggheten. Det er viktig for meg å understreke at disse barna ikke mister en statlig tegnspråkarena.
Deltidsopplæringen, inklusiv sosiale aktiviteter, består og skal fortsatt ha god kvalitet. Under samlingene skal det arrangeres sosiale aktiviteter på ettermiddagen og på kveldstid der barna kan være seg selv sammen med andre barn. I nærheten må det være områder og aktiviteter som elevene kan utforske og delta på sammen.
Statped har over tid sett behovet for endringer av botilbudet og har allerede benyttet seg av hoteller fremfor egne botilbud flere steder. Erfaringene er at det fungerer godt.
Å ha et fristed der det kjennes trygt å bruke språket sitt er viktig. Statped må finne gode løsninger sammen med foreldrene og barna.
Guri Melby, kunnskaps- og integreringsminister (V)
Intet feilskjær
Vi mener spredning av negative holdninger til konklusjoner det er bred faglig enighet om, bidrar til å svekke tilliten til vitenskapen. Per Arne Bjørkum, medlem i Det Norske Kongelige Videnskabers Selskabs Akademi, hevder i et kortinnlegg 2. januar at vi begår et alvorlig «feilskjær om vitenskap», og spør om Vitenskapsakademiet stiller seg bak det han oppfatter som en begrensning av ytringsfriheten.
Ja, vi har akademiets ledelse i ryggen. Både ytringsfriheten og den akademiske friheten er grunnleggende i vårt samfunn. Faglig uenighet er drivkraften i den vitenskapelige utviklingen, noe vi også fremhevet i vårt innlegg. Men at alle kan ytre seg fritt om vitenskapelige spørsmål, betyr ikke at alle ytringer er like faglig velbegrunnet.
De siste generasjoners teknologiske og sosiale fremskritt har vært mulig fordi den til enhver tid mest oppdaterte kunnskapsplattformen er anvendt. Som Bjørkum nevner, finnes det dessverre uheldige eksempler på at det har gått galt. Historien viser dog at slike tilfeller korrigeres gjennom vitenskapens selvkritiske og selvkorrigerende prosess.
For ikke-aktive forskere kan det være vanskelig å skille mellom etablert faglig konsensus og oppfatninger som er faglig svakt begrunnet. Derfor er det behov for nøytrale råd, ubundet av interesser og politiske oppfatninger.
Vitenskapsakademiet ønsker en levende faglig diskusjon og at politikk baseres på oppdatert og solid kunnskap, i tråd med budskapet i vårt første innlegg.
Hans Petter Graver, preses, Det Norske Videnskaps-Akademi, Nils Chr. Stenseth, leder, Akademiets utvalg for klima, miljø og ressursbruk
Ikke utnytt funkiser i debatter
Dette er et svar til Elisabeth Hegstad som karakteriserer seg selv som en kjøpesterk kvinne i debattinnlegget «Jeg innrømmer det. Jeg er medvirkende til butikkdøden i Oslo. Dette er årsaken.»
Jeg ser en tendens til å skyve funksjonshemmede foran seg i mange debatter. Abortmotstandere gjør det ofte i sin kamp om abort, innvandringskritikere i deres kamp mot at Norge skal ta imot flyktninger, og nå folk som er imot bilfritt byliv. Jeg siterer:
«Du ser heller ikke folk med fysiske funksjonshemninger. De få gående du ser, er unge og spreke, pluss en økende andel syklister og elsparkesykler. Men de handler ikke nok til å holde butikkene og arbeidsplassene i handelsstanden i live.»
Det er helt sant at mange funkiser er avhengig av plasser for handicapparkering, og at vi trenger flere slike i indre by. Vi trenger også en storstilt utbedring av kollektivtrafikken. Trikken er på god vei til å bli bedre, med nye lavgulvstrikker og oppgradering av holdeplassene.
Jeg nekter å tro at en kjøpesterk kvinne som kjører rundt i sin egen bil, legger merke til om det nå er færre funkiser i Oslos gater eller ei. Og elsparkesyklene, ja det er faktisk regjeringens ansvar. Færre biler betyr i all hovedsak bedre fremkommelighet i Oslos gater for mange av oss.
Det er jo også merkelig at Hegstad, om hun er opptatt av vår hverdag, ikke trekker tråden til mangel på universell utforming. Hvor kjøpesterke kan funkiser i rullestol eller med rullator bli dersom de ikke kommer inn i lokalet?
Som rullestolbruker er det blitt lettere for meg å komme meg rundt i sentrum de siste årene, og jeg kjenner flere unge som synes det samme. Slutt å skyve oss foran dere.
Rina Wesenberg, medlem, Norges Handikapforbund ungdom Oslo
Aftenposten og Assange
Aftenposten applauder på lederplass beslutningen om ikke å utlevere Julian Assange på humanitært grunnlag, men hevder det er all grunn til å tro at USAs rettsvesen ville gitt ham rettferdig behandling. Hva disse grunnene er, får vi ikke vite.
Kan det være at saker basert på spionasjelovene av 1917, som Assange er tiltalt etter, føres for en spesialdomstol der juryens flertall er rekruttert fra amerikansk militær- og etterretningsvesen? Er det fordi slike saker blir ført for lukkede dører og bevisførselen unntatt offentlighet? Eller er det fordi hverken motiv eller konsekvens blir tillagt vekt i slike saker?
Assange ville ikke fått anledning til å forklare hvorfor han avslørte grove krigsforbrytelser eller beskyttet identiteten til sin viktigste kilde. Det er også irrelevant at avsløringene var av uvurderlig offentlig interesse og gjorde at drepte sivile måtte justeres opp med ca. 15.000. Eller at de bidro til at USA måtte moderere overgrepene og til slutt trekke troppene ut av Irak. Det eneste relevante spørsmålet er: Har Assange mottatt og offentliggjort gradert materiale eller ikke?
Varsleren Edward Snowden sier at han gjerne skulle returnert til USA dersom han trodde rettssikkerheten hans ville bli ivaretatt. Men de særegne prosedyrene gjør det umulig. Akkurat samme domstol og prosedyrer er det som venter Assange, dersom USA vinner frem med en eventuell anke.
Gisle Selnes, professor, Institutt for lingvistiske, litterære og estetiske studier, Universitetet i Bergen
