Er det «Sløserikombudsmannen» eller kunstfeltet selv som gjør mest skade?
Hvis motstanden mot statsfinansiert kunst nå øker i befolkningen, er det et helt nødvendig spørsmål.
Helt fra idéstadiet har Morten Traaviks kunstprosjekt, Sløserikommisjonen, generert omfattende debatt i scenekunstfeltet. Mye fordi Traavik samarbeider med en av de mest profilerte motstanderne av statsfinansiert samtidskunst: Are Søberg, alias «Sløseriombudsmannen».
Sløserikommisjonen skulle bringe kunstnere og motstandere sammen til debatt og dialog. Men det er skepsis, aktiv sabotering, frustrasjon og fullt raseri som best beskriver opptakten. Begge parter har skutt med skarpt.
For to uker siden fikk omsider publikum slippe inn under kruttrøyken. Da inviterte Traavik til premiere, både på Facebook og på Ole Bull Scene i Bergen.
Vurdert som en alminnelig teaterhendelse, er ikke dette særlig godt. Det virker uferdig, og det gir også mange av kritikerne klart uttrykk for. Men for meg er det mer interessant å reflektere over forestillingen som speil. Og kanskje også som felle.
Samtale erstattet med krig
Innholdet fremstår nemlig som et direkte avtrykk av denne debattens vilkår i mediene og på Facebook. Det er knapt noen dialog mellom alle de meningssterke aktørene.
Den røde tråden er skjør. Mange snakker, men nesten ingen lytter. De deler heller ikke samme språk og begrepsapparat. Publikum bare glir med fra påstand til påstand og gir mest applaus til dem de er enig med fra før.
Estetikken er likedan. Det er blinkende cabaret-lys og skyttergrav, og Traavik tråkker rundt blant publikum iført militærklær. På en TV-skjerm ruller navnene på alle scenekunstnerne og kritikerne som har takket nei til å delta. Det er mange.
Rulleteksten og estetikken blir sånn sett en oppsummering av den tristessen dette egentlig er: En samtale som er kansellert og erstattet med krig.
Og det er omtrent her dette begynner å ligne en felle.
Indignerte kritikere
For de fleste kritikerne er selvfølgelig mest opptatt av at forestillingen ikke holder mål. Flere av dem som ikke publiserer anmeldelser selv, taster sarkasmer og hån på Facebook.
Både kunstnere og kritikere klager over at opplegget er uinteressant, eller at utvalget på scenen er mannsdominert og utdatert. Noen blir også oppbrakt fordi Traavik viser videoklipp fra dansekunsten til Mia Habib selv om Habib innstendig har bedt om å bli holdt utenfor. Kritikeren fra Norsk Shakespeare-tidsskrift er så indignert at teksten ligner like mye på et partsinnlegg som en anmeldelse.
Kanskje var denne visningen et agn. I så fall var det mange som lot seg fange.
Ikke alle skriver slik. Aftenpostens anmelder er både ryddig og rolig, men samlet fremstår allikevel responsen fra kritikere og kunstnere som inkonsekvent og selvmotsigende. For hvis det var galt å bruke Mia Habib, var det da også galt at Den Nationale Scene brukte Helga Hjort og hennes familie i forestillingen Arv og Miljø? Er alle nå enige om at virkelige mennesker skal slippe å bli til kunst hvis menneskene ikke ønsker det selv?
Scenekunstfeltet lukker seg
De samme som klager over at forestillingen er tannløs og svak, har selv advart både folk og arrangører mot å stille.
I stedet for å gripe muligheten til en dialog med dem som mener kunstfeltet er en lukket og dyr sekt, lukker feltet seg enda mer. I stedet for å takke Rødt-politiker Mímir Kristjánsson for et flammende innlegg til kunstens forsvar, skriver kunstprofessor Kai Johnsen på Facebook at Kristjánsson er et fjols, en klovn og en nyttig idiot.
Traavik blir beskyldt for å dyrke konflikt, og kanskje var denne visningen et agn. I så fall var det mange som lot seg fange. Sløserikommisjonen er blitt et kunstprosjekt der scenekunstfeltet nagler seg selv til korset. Det viser frem sin egen selvhøytidelighet, relativisme og forakt for annerledes tenkende. Forholdet til uenighet vipper tidvis helt over i det autoritære.
På scenekunst.no skriver den allerede nevnte Johnsen et åpent brev til Kulturrådetog ber dem vurdere om rådsmedlemmer som har hatt tilknytning til Traaviks prosjekt kan beholde sine verv.
Hvem gjør mest skade?
Men også den mer moderate delen av feltet viser skepsis til offentlig diskusjon. Selv en solid og reflektert kritiker som Mariken Lauvstad har i flere kronikker stilt seg mer enn tvilende til at det er uproblematisk å debattere kunst med Sløseriombudsmannen. Mye av tvilen bunner i en frykt for at de som ikke vil kunsten vel, skal få økt oppslutning.
Kanskje kunne panikken vært forståelig hvis «Sløseriombudsmannen» hadde bred støtte blant partiene på Stortinget. Det har han ikke. Men hvis motstanden mot statsfinansiert kunst nå øker i befolkningen, er det helt nødvendig å spørre seg om det er feltet selv eller «Sløseriombudsmannen» som gjør mest skade.
