En ny regjering neste høst blir uten KrF
Det vil Norge leve godt med.
Høsten 2018 foretok Kristelig Folkeparti (KrF) et valg. Et veivalg, og et verdivalg. Med åpne øyne gjorde de som Venstre: brøt sitt klare løfte til velgerne og gikk i regjering med Fremskrittspartiet (Frp).
Det var ikke med et hvilket som helst Frp heller. Det var med partiet som – anført av Sylvi Listhaug – mer enn noen gang fisker velgere med å piske opp hat og mistenksomhet mellom grupper i det norske samfunn. Nå styrer KrF videre i regjering med Frp som støtteparti.
I Aftenposten 8. september gir Harald Stanghelle inntrykk av at dette veivalget knapt betydde noe. Selvsagt gjorde det det.
Knut Arild Hareides modige valg og visjon avfødte respekt langt ut over KrFs egne rekker. Han åpnet for samarbeid i retning Arbeiderpartiet. Han ble avvist og nedstemt, anført av nestledere som tydelig pekte mot høyre, godt hjulpet av Erna Solbergs spill – med abortloven i potten. Tilbake står Kjell Ingolf Ropstads KrF, som fortsatt hadde regjert med Frp om det var opp til ham.
Motpol og forhandlingspartner
Det går en linje i Arbeiderpartiets holdning til KrF frem til høsten 2018. Vi er det store likestillingspartiet i norsk politikk. Vi har ledet an i kvinnekampen, slik vi også har vært de homofiles fremste støttespiller i kampen for rettigheter og respekt. Her har KrF i mange tilfeller vært en motpol eller kommet etter.
Det var aldri aktuelt for Gro Harlem Brundtland å kompromisse med KrF på disse sakene, slik det heller ikke har vært for meg. I de senere års runder under Solberg-regjeringen – om reservasjonsrett, abortlov og bioteknologilov – har Arbeiderpartiet under min ledelse stått fremst i kampen, mot KrF og høyresiden.
Pragmatisk sentrumsparti
Samtidig, langs den tradisjonelle høyre-venstre-aksen, har KrF siden midten av 1980-tallet vært et pragmatisk sentrumsparti. Derfor kunne Gros mindretallsregjeringer forhandle frem statsbudsjetter med dem gjentatte ganger. Hun så ingen motsetning i dette, det samme gjaldt meg.
Spørsmålet om regjeringssamarbeid var aldri aktuelt i hennes tid, da Arbeiderpartiets linje var å regjere alene. Med etableringen av det rødgrønne samarbeidet ble diskusjonen og mulighetene endret. Det som ikke endret seg, var Arbeiderpartiets verdier.
Ny regjering uten KrF
Like lite som det hadde vært aktuelt å kompromisse med Sp og SV om EØS og Nato-medlemskap, hadde det vært å kompromisse om verdisakene knyttet til likestilling og homofiles rettigheter med KrF.
Vi har imidlertid vært åpne for samarbeid om en samfunnsutvikling med mindre forskjeller, en sterkere velferdsstat og like muligheter for by og land. Her er jeg trygg på at vi kunne ha funnet gode løsninger, andre enn dem vi får med Frp og Høyre.
Siden høsten 2018 har dette uansett vært av akademisk interesse. KrF gjorde sitt valg, det samme valget som Venstre hadde gjort et år i forveien: bryte løftet til velgerne, gå i regjering med Frp. Nå går de til valg på den sittende regjering, med Frp som støtteparti.
Like lenge – siden høsten 2018 – har det vært klart for Arbeiderpartiet at en ny regjering neste høst blir uten KrF. Det vil Norge leve godt med.
