Ikke nazist uten å være antisemitt
Ingar Sletten Kolloen erklærer i Aftenposten 19. september at han ikke har funnet «dokumentasjon på at Hamsun hatet jøder» slik som nazistene gjorde det. «Men det er ingen tvil om at han var nazist», konstaterer han.
Kolloen har undersøkt alle Knut Hamsuns uttalelser om jødene, både de positive og de negative, og ender med at forholdet er «flertydig». Han drøfter ikke om det positive og det negative har samme vekt i argumentasjonen. De nazistiske ledere i Tyskland – liksom Hamsun – hadde også jødiske venner uten at deres forhold til antisemittismen dermed blir «flertydig».
Problemet med Kolloen og de andre norske apologeter er fraværet av refleksjon over hva antisemittisme er. I stedet lager de en opptelling av pluss og minusskildringer av jøder, som om antisemittisme var et spørsmål om statistikk.
Antisemittismens to faser.
Antisemittisme finnes historisk i to faser. Det jødiske folk har gjennom historien vært utsatt for forfølgelse og progromer. Den norske grunnlov av 1814 hadde en paragraf 2 som forbød jøder adgang til riket, en paragraf som Quisling gjeninnførte uten at Hamsun gjorde anskrik.
Selv Shakespeare har en antisemittisk skildret person i Shylock. Antisemittismen har altså en lang historisk fase hvor den var meget utbredt og mer eller mindre «legitim».
Annen fase innledes i det øyeblikk Hitler starter sin krigsmaskin, forfølgelsen og utryddelsen av uskyldige jøder, jødene som folk. Skjønt de har bodd i landet i generasjoner, anklages de for å være et fremmedelement, som i kraft av deres intelligens og andre evner, utgjør en trussel for de etniske tyskere.
I samme øyeblikk blir antisemittismen illegitim, en organisert, politisk forbrytelse.
Man kan altså godt være antisemitt uten å være nazist (den første fase). Men man kan ikke være nazist uten samtidig å være antisemitt (den annen fase).
Kolloens apologi.
Så enkelt kan det sies. I et slikt historisk perspektiv blir Kolloens mekaniske og historieløse opptelling av plusser og minuser – med den programmerte konklusjon: flertydighet – å betrakte som ren apologi, bortforklaring.
