Kort sagt, mandag 24. februar
Tillitsstyring i offentlig sektor. Kommune- og regionreformen. Ytringsfrihetskommisjonen og funksjonshemmede. Kontorlandskap og cellekontor. Y-blokken. Selvmord i psykiatrien. Pensjon i offentlig sektor. Ytringsfrihet og sikkerhet. Dette er dagens kortinnlegg.
Er staten eller kommune versting?
I Aftenposten 16. februar har Civitas leder Kristin Clemet på trykk en leseverdig artikkel om tillitsstyring i offentlig sektor. Hun skriver blant annet at staten ikke alltid er «verstingen» i offentlig sektor:
«En undersøkelse av rapporterings- og dokumentasjonskrav i skolen viste at kommunene og skolene ofte kom med flere pålegg enn nasjonale myndigheter gjorde.»
Rapporten det vises til her, er Grindheim m.fl.: «Rapporterings- og dokumentasjonskrav i skolesektoren» (2014), skrevet på oppdrag av KS og Kunnskapsdepartementet.
Sitatet over kan forstås som om kommunene stiller krav som er uavhengige av de lovkrav de selv møter som skoleeiere. Det er derfor riktig å gjengi rapportforfatternes egen konklusjon i den nevnte rapporten:
« ... Dette kan henge sammen med kravet til at kommuner og fylkeskommuner skal ha et forsvarlig system for de rettigheter og plikter som følger av opplæringsloven og forskrift, og at det kan være uklart hvor høye eller lave krav til dokumentasjon som er forsvarlig i denne sammenheng. Men det kan også henge sammen med en økende tendens til tilsyn og veiledning fra statlige myndigheter i grunnopplæringen.»
Uansett deler vi Clemets hovedsynspunkt: Mål- og resultatstyring er et godt styringsprinsipp i offentlig sektor. Men det er fortsatt betydelig rom for å forbedre praktiseringen av dette. Det har kommunene et selvstendig ansvar for. Men det er ikke uavhengig av hvordan staten som nasjonal myndighet utformer og praktiserer sine krav til kommunene.
Helge Eide, direktør for interessepolitikk KS (kommunesektorens organisasjon)
På hvilket grunnlag slakter de region- og kommunereformen?
I Aftenposten 17. februar blir kommune- og regionreformen slaktet av professor Jørn Rattsø og Geir Vinsand i NIVI Analyse. Vår kommentar er at dette kan være en mulig konklusjon pr. dato, men på hvilket grunnlag? Rattsø fremfører to hovedpoenger. For det første at regionreformen ga økt konflikt. For det andre at den ga mer byråkrati. Vinsand hevder at regjeringen har prioritert sterkere fylkeskommuner fremfor sterke kommuner.
Vårt spørsmål tilbake er: Hvilke faglige, forskningsmessige belegg har Rattsø og Vinsand for disse påstandene? Vi ser at det kan synes som om konfliktnivået har økt, uten at vi har sett at det er blitt undersøkt på noe vis. Men dette med mer byråkrati, er det blitt undersøkt og konkludert? Og hva er det som har gjort fylkeskommunene så mye sterkere? Det er i alle en oppfatning som knapt deles av fylkeskommunene selv.
Ulla Higdem, professor og Aksel Hagen førsteamanuensis ved Høgskolen i Innlandet (HINN)
Majoriteten har fått sin ytringsfrihetskommisjon nok en gang
Aftenposten hevder 19. februar at «utsatte minoriteter» er «sterkt representert», til tross for at Norges største minoritet ikke er representert.
Hva ville majoriteten sagt om kvinner eller etniske minoriteter ikke var representert? Likestillingsminister Abid Raja ville vært pisket en uke nå.
Som sist, i 1999, har majoriteten fått sin ytringsfrihetskommisjon. I dens utredning kan vi lese: «Minoritetenes forutsetninger og muligheter for å delta i 'åpen og opplyst samtale' kan sies å være en virkelig 'test case' på ytringsfrihetens vilkår i samfunnet.» Men det gjaldt ikke funksjonshemmede.
Derfor kan Mediebedriftenes Landsforening og Norsk Redaktørforening protestere mot krav om universell utforming av medienes nettsteder, dvs. at synshemmede ikke får tilgang til informasjon. Mediene ser ikke at det er et klart menneskerettsbrudd.
Vi har ingen grunn til å ha tillit til nok en ableist (diskriminerende mot funksjonshemmede red.anm.) kommisjon uten kunnskap om dette området. Vi har derfor i brev utfordret likestillingsministeren på om ytringsfriheten gjelder oss.
Berit Vegheim, leder Stopp Diskrimineringen
Uviten om åpent landskap
Redaktør Nina Kristiansen kritiserer forskerprotestene mot kontorlandskap for å mangle belegg. Kristiansens kritikk er uetterrettelig. Kristiansens kilde er en metastudie om kontorforskning av Gjerland, Søiland og Thuen («GST»). De avkrefter at én kontorløsning alltid er best. Men protestforskerne hevder bare at kontorlandskap er uegnet for deres arbeidsoppgaver. Samfunnsoppdraget krever uforstyrret arbeidsro for å forske, forberede undervisning, veilede og sensurere. GST nevner mye forskning som støtter dette.
Ifølge Kristiansen finnes det «få studier på cellekontorer». Men GST utelot uttrykkelig mye forskning om «single office» (s. 10). Kristiansen hevder at det sterkeste resultatet ikke er «hvilken kontorløsning de innfører, mer om hvordan de gjør det.» Men GST avviser ikke arbeidsoppgavenes betydning (s. 2).
Kristiansen trenger mer arbeidsro for å finne reelle eksempler på Uviten, for å lese litteratur og for å formidle mindre tendensiøst. Jeg anbefaler et cellekontor.
Artikkelen til GST er verdt å lese grundig, av Statsbygg, av universitetenes eiendomsdirektører og av Kristiansen.
Andreas Føllesdal, professor, Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo
COBRA fortrenger Y-blokken
Hørt om COBRA? Det blir et COBRA i det nye regjeringskvartalet. Arkitekter og andre som raser mot riving av Y-blokken, har åpenbart aldri hørt om COBRA og avansert sikkerhet, men anser seg allikevel som overdommere.
Vår tids avanserte versjon av Churchills berømte «krigsrom» ligger under Whitehall og heter COBRA (Cabinet Office Briefing Room A). Russere og terrorister vet at det blir et norsk COBRA (i mangel av et norsk navn) i regjeringskvartalet. Så hvorfor informerer ikke regjeringen?
Her stilles ekstreme krav til energiforsyning, luft, datasamband og mye annet. I hele kvartalet må det finnes sikre evakueringsveier med strenge krav til heiser som går og mulighet til å samle nøkkelpersonell i fasiliteter nær COBRA. Videre til å få ut personell med viktige funksjoner andre steder eller som vil være overflødige, få inn nytt, viktig personell og hvis nødvendig sanitet, brann- og redningsetater, politi og spesialstyrker. Det må finnes kantine, matlager, soverom og sanitær. Skjulte, sikre inn- og utganger, og inn- og uttak, må plasseres utenfor området.
Tekniske tiltak må konfigureres mot cyberangrep, gass, stråling og «skitten» radioaktivitet, ekstreme vibrasjoner, svært kraftige rystelser og inntrengere. Ambisjonsnivå for beskyttelse, utholdenhet og kapasiteter, og plassering og planløsning, vil selvsagt forbli topp hemmelig. Men konklusjonen er at svært omfattende og ytterst avanserte tiltak må fortrenge Y-blokken og burde nok ha fortrengt Høyblokken også.
Aftenposten hadde 4. februar en reportasje om hva som foregår under det store, hvite teltet på området. Tekniske tiltak for hittil to milliarder. Y-blokkens jihadister forsto åpenbart fremdeles ingen ting. Rettssaken deres kan avvises som irrelevant.
John Berg, major (R), forsvarsanalytiker
Selvmord i psykiatrien
En anonym innsender skriver i Aftenposten 4. februar at vi tar feil når vi antar at 30 personer dør i selvmord årlig under innleggelse i psykiatrisk avdeling, og at tallet er høyere. Vedkommende henviser til Walby og medarbeidere, men de fant at i 2008–2015 tok 25 livet sitt årlig mens de var innlagt, altså noe lavere enn vårt estimat.
Innsenderen mener at vi har gjort en større feil ved ikke å skrive om de som venter på innleggelse eller er utskrevet fra sykehus. Vi vet ikke hvor mange som tar livet sitt mens de venter på innleggelse.
Walby og medarbeidere fant at 52 personer årlig tok livet sitt innen et år etter utskrivning og at 64 døde i selvmord årlig under pågående poliklinisk behandling. Tallene må ses i forhold til at ca. 13.000 er innlagt hvert år på grunn av selvmordsfare og får hjelp til å komme gjennom sine selvmordskriser, og at ca. 150.000 blir behandlet poliklinisk, selv om ikke alle disse behandles for selvmordsfare.
De fleste som tar livet sitt, er ikke i kontakt med psykisk helsevern. Det er en stor utfordring for hjelpeapparatet. Noen selvmordstruede opplever at de ikke får god nok hjelp i psykiatrien. Både i døgnavdelinger og poliklinikker er det forbedringsmuligheter. Samtidig gjør hjelpeapparatet en stor innsats overfor selvmordstruede mennesker.
Øivind Ekeberg, spesialrådgiver, professor emeritus og Erlend Hem,
fagsjef, professor, begge Oslo universitetssykehus og Universitetet i Oslo
Åpent brev til Erna Solberg:
Hvor har du gjort av sparepengene mine?
Da jeg var liten gutt, ba min mor meg spare penger til jeg ble stor. Da jeg flyttet hjemmefra, valgte jeg ikke å ta ut sparepengene mine med det samme: Jeg ville vente til jeg hadde behov for dem. Men da jeg hadde behov for mine oppsparte penger og skulle ta dem ut, oppdaget jeg at min mor hadde brukt dem på helt andre ting – alle mine sparepenger var borte. Jeg hadde stolt på henne. Tillitsbruddet smertet.
Da jeg kom i fast arbeid i staten tidlig på 1970-tallet, begynte jeg å spare for min alderdom gjennom Statens Pensjonskasse. Da jeg nådde pensjonsalder, valgte jeg å fortsette i full stilling i staten. Jeg er mer aktiv enn noensinne og siteres mer enn noen gang i den internasjonale litteraturen. Jeg bidrar med andre ord til at norsk forskning sees internasjonalt.
Nylig oppdaget jeg til min store forskrekkelse at mye av disse sparepengene hadde forsvunnet. Erna hadde brukt dem på helt andre ting enn det de var ment for. Dette er tillitsbrudd!
Sakens kjerne er: En offentlig ansatt med for eksempel 600.000 kroner i lønn taper 17.000 kr i årlig pensjon dersom man jobber ett år utover 67 år. Arbeider man fem-seks år lenger, blir tapet på årsbasis 108.000 kr.
Ofte oppfordres vi – ikke minst av Erna – til å jobbe så lenge vi kan: «Viktigere at folk jobber lenger enn at vi åpner nye oljefelt» har du sagt (Aftenposten 20. november 2017). Men, kan du forvente at folk vil jobbe ut over vanlig pensjonsalder om man får redusert pensjon ved å gjøre det?
Jeg har i mitt yrkesaktive liv tjent bra, og dermed har jeg også lagt inn mye penger i pensjonist-sparebøssen. Men nå er nesten alt borte. Det hadde vært greit om du, Erna, kunne legge mine sparepenger tilbake – uten at jeg og andre med meg må gå via rettsvesenet – slik at jeg kan bruke dem når jeg om noen år slutter å jobbe.
Jeg, og mange med meg, ser med forventning frem til ditt svar, Erna.
Nils Chr. Stenseth, professor, Universitetet i Oslo
Hva er ytringsfrihet uten sikkerhet?
Kulturministeren lanserte nylig den nye Ytringsfrihetskommisjonen. Her er mange gode navn. Men departementet hopper bukk over den kanskje viktigste personen: Teknologen.
Se for deg at du leder en bedrift som deltar i samfunnsdebatten. En dag er alle filer blitt kryptert. Hvis du ikke tier i en betent sak som mediene har rullet opp, vil en utpresser sette bedriften ut av spill. Slikt skjer i dag.
Mulighetene til å ytre seg og motta informasjon er endret siden 1999 da forrige kommisjon la frem sin innstilling. I dag har digital avhengighet gjort oss digitalt sårbare.
Kommisjonens mandat nevner mulighetene som ny teknologi gir for å overvåke kommunikasjonsnett og datalagring som ledd i kriminalitetsbekjempelse. Avsløringene i Panama Papers hadde ikke vært mulig uten teknologene som ga journalistene kommunikasjonsplattformer, kryptert kommunikasjon og søkbare databaser til de 13,6 millioner dokumentene og til strukturerte data.
EU spår dessuten at hacking av demokratiet kommer. Alt dette tilsier at teknologene må med når ytringsfrihetens kår utredes. Uten sikkerhet, ingen ytringsfrihet.
Morten Dalsmo, konserndirektør i Sintef Digital
