Høyreekstremisme er ikke psykiatri | Mohammad Usman Rana og Muhammad Saqib Rizwani
Et utgangspunkt hvor ekstremisme forsøkes sykeliggjort, bidrar til en ytterligere ufarliggjøring.
Rettssaken mot den antimuslimske terroristen Philip Manshaus fikk en bisarr avslutning da hans gråtkvalte forsvarer Unni Fries argumenterte for at terroristen er utilregnelig. Dette var i strid med klientens oppfatning av seg selv og tre rettspsykiateres vurdering av ham som utelukker alvorlig psykisk sykdom.
Modig?
Dagbladets Martine Aurdal og mediekritiker Anki Gerhardsen mener forsvareren derfor er modig. Men det grunnleggende spørsmålet bør heller være om ekstremisme er en sinnslidelse og om vanskelig oppvekst bør frita mennesker fra strafferettslig ansvar. Advokat Fries har under rettssaken vært opptatt av at Manshaus oppgitte kall – at han skal redde det europeiske folk fra blant annet islam og muslimer – kan være en vrangforestilling.
I psykiatrifaget defineres vrangforestillinger som uriktige slutninger om den ytre verden som ikke lar seg korrigere. Det forutsettes at det feilaktige i slutningen er åpenbart for andre og ikke aksepteres i subkulturen eller miljøet.
Er det noe det siste tiåret har vist oss, er det at konspirasjonsteorier om islamsk overtagelse av Europa i samarbeid med forrædere blant europeiske myndigheter er svært vanlig. Sentralt står også ideen om at europeere på ulikt vis må yte motstand for å beskytte Europa. Med andre ord er det betydelig aksept og støtte for slike teorier i flere europeiske subkulturer, helt opp til parlamentsnivå i flere land.
Helt feil
Fra et medisinsk perspektiv vil det derfor være helt feil å klassifisere dette som vrangforestillinger, til tross for at teoriene mangler sannhetsgehalt. Riktignok ville det vært fristende å avfeie holdningene til nederlandske Geert Wilders og norske meningsfeller som vrangforestillinger, men det ville vært gal bruk av begrepet, samt gjort det mindre viktig å gå i rette med deres radikale holdninger, all den tid de kan reduseres til sykdom.
Til sammenligning er det sjelden, og det med rette, psykiatri og justismord grunnet mulig psykisk sykdom blir et tema når muslimske ekstremister er i retten. Det hadde ikke medført riktighet dersom muslimske ekstremister, som gjennom terror ønsker å oppfylle megalomane drømmer om verdensherredømme, skulle bli betraktet som utilregnelige. Selv om mange, om ikke de fleste, norske muslimer som har vært i terrorrettssaker beviselig har hatt en tøff oppvekst, har ikke deres advokater argumentert for at de skal fritas fra straff.
Et utgangspunkt hvor ekstremisme forsøkes sykeliggjort, bidrar til en ytterligere ufarliggjøring. Det er en retning storsamfunnet må unngå.
