Civita-notatet om formuesfordeling er ikke et godt utgangspunkt | Rolf Aaberge og Kalle Moene
Det er måling uten klar teori.
Civita-notatets tittel og konklusjon «Formuesfordelingen i Norge er ikke skjev» kan ikke belegges på en faglig overbevisende måte, noe vi påpekte i vårt innlegg om formuesulikhet i Aftenposten 24. april.
I senere innlegg har forfatteren av rapporten, Steinar Juel, delvis tonet ned det urimelige utgangspunktet uten helt å gjøre leseren oppmerksom på det.
Vrir på data
Notatet hadde likhetspunkter med den mye omtalte rapporten fra Det hvite hus, høsten 2018.
Den hadde som siktemål, i strid med fakta, å vise at levestandarden i Norden er betydelig lavere enn i USA, og prøvde å overbevise leserne om at det ikke er noen gevinster for befolkningen av å innføre de nordiske velferdsstatene i USA.
Civita-notatet sier at vi ikke behøver å bekymre oss for at fordelingen av husholdningenes private formue ligner på USAs – fordi formuesfordelingen i Norge ikke er skjev hvis en fordeler oljeformuen likt på alle nålevende personer i Norge.
Men å vri på data, uten å gi en faglig begrunnelse for hva tallene skal belyse, er ikke i samsvar med idealene i et samfunn hvor politiske beslutninger skal være kunnskapsbaserte.
Trumps økonomirådgivere advarer mot nordisk «sosialisme». Rapporten er misvisende og polemisk. | Jo Thori Lind og Kalle Moene
Forskjell på formue
Vi har påpekt det problematiske ved å sette likhetstegn mellom privat og offentlig formue (fellesformuen staten disponerer). Forskjellene i måten de to typene formuer kan disponeres på av de virkelige eierne, gjør at det blir misvisende å behandle dem som likeverdige når formålet er å beskrive fordelingen av husholdningenes formue. Handlingsregelen for oljeformuen innebærer dessuten at statens formue skal vare evig og betjene alle fremtidige generasjoner.
Oljeformuen for dagens (og fremtidige generasjoner) er viktig fordi avkastningen kan brukes til finansieringen av offentlig investeringer og forbruk, som veibygging, kjøp av kampfly, sjenerøse permisjonsordninger, skattelettelser og offentlige tjenester.
Men forskjellen mellom privat og offentlig formue er uansett stor, både når det gjelder retten til avkastningen og når det gjelder mulighetene for å flytte og omdisponere formuen. Derfor er det ikke lett å forstå hvordan en skal fortolke fordelingen av summen av privat og offentlig formue.
Juel forholder seg ikke til denne kritikken, bortsett fra at han nå erkjenner at privat formue er en kilde til inntekt og makt.
Formuesulikheten er et problem, mener Hannah Gitmark
Måling uten mening
Alt i alt representerer Civita-notatet måling uten en klar problemstilling, eller teori, utover det å så tvil om offisiell statistikk og nasjonal og internasjonal forskning om økonomisk ulikhet. Det er aldri et godt utgangspunkt.
Når det er sagt, er det viktig å tilføye at det er mange uløste oppgaver i hvordan en skal måle ulikheten i muligheter og i makt som formuesforskjeller innebærer og hvilken rolle statens finansformue spiller i den sammenhengen.
Det er også uløste problemer knyttet til verdsetting av formue og hvordan en best skal vurdere eierskap og rettigheter. Men for å oppnå mer innsikt på disse områdene, har vi mer tiltro til langsiktig og grundig faglig arbeid enn kjappe beregninger uten overbevisende faglig begrunnelse.
