Thomas Piketty vil frata oss vår norske livsløgn | Sigrun Gjerløw Aasland
Hverken tillit eller små forskjeller er en norsk naturtilstand. Fortellingen om at det likevel er slik, gjør at forskjellene øker.
Thomas Piketty har skrevet ny bok. I Capital et idéologie, som kommer på engelsk i løpet av våren, tar han for seg hvilke ideologier og fortellinger som gjør det mulig å opprettholde store økonomiske forskjeller.
For hvordan er det egentlig mulig å forklare at flertallet finner seg i politikk som tjener mindretallet best?
I 2014 ble den franske økonomen en usannsynlig bestselger med en empirisk gjennomgang av økonomisk fordeling i verden de siste par hundre årene. Mest kjent ble boken Kapitalen i det 21. århundre kanskje for tesen om at når avkastning på kapital vokser raskere enn avkastning på arbeid, da vil de økonomiske forskjellene bare fortsette å øke.
Boken sparket i gang en debatt om økonomiske forskjeller vi knapt har sett maken til.
Politikk bestemmer over økonomi
Det mest interessante med å se stort på historien, er hvor tydelig det da blir at politikk bestemmer over økonomi. Før den industrielle revolusjonen og den moderne nasjonalstaten hersket et uhyre lite mindretall av presteskap og krigeradel over folk flest. De befestet sin posisjon gjennom arbeidsdeling seg imellom og fortellingen om moralsk overlegenhet over folk flest.
Denne tredelingen er, som Piketty senere viser, ikke helt ulik dagens samfunn der en høyt utdannet venstreside og en kommersielt orientert høyreside fordeler makten seg imellom på toppen – med folk flest på utsiden.
Markedet forsterket forskjellene
Men selv om de tredelte samfunnene styrt av presteskap og krigeradel var stabile i lang tid, varte de ikke evig. Fra rundt år 1800 vokste det frem en ny samfunnsorden der eiendom var kilden til velstand. Ideer om rettferdighet manifesterte seg i bestemmelser om fri konkurranse som skulle gjøre det mulig for alle å opparbeide seg rikdom.
Men markedet forsterket forskjellene, og i 1914 eide den rikeste prosenten nær halvparten av Europas formue.
Omfordelingspolitikken virket
På 1900-tallet kjempet arbeiderklassen seg til stemmerett. Europa opplevde to kriger og store omveltninger. Men vi fikk også noe helt nytt: politiske regimer som drev faktisk omfordeling.
Omfordelingspolitikken ble fremmet av så ulike bevegelser som det demokratiske partiet i USA, gaullistene i Frankrike, Labour i Storbritannia, kristeligdemokratene i Tyskland og de sosialdemokratiske partiene i Skandinavia. Og den virket.
Gjennom 1900-tallet ble forskjellene gradvis mindre. Helt til økonomisk liberalisering anført av Thatcher og Reagan snudde utviklingen utover 1980-tallet.
På tvers av land følger kurvene hverandre i takt med ideologiske skifter. Det viktigste vi kan lære av historien er at ingenting kommer av seg selv. Og her kommer vi til dagens fortelling.
Skandinavisk likhet som myte
Blant ideene som legitimerer økende forskjeller nå, er nemlig fortellingen om den skandinaviske likheten. Den er blitt en myte, en politisk størrelse oppfattet som natur, hevder Piketty.
Vi er et samfunn med høy tillit og små forskjeller, hører vi ofte. Kanskje kan en slik mytologi forklare svenske og norske myndigheters beslutninger om å bli de første vestlige land siden Mussolinis Italia til å avskaffe arveavgiften, spekulerer han.
Tillater vi at forskjellene øker fordi vi tror at små forskjeller ligger i vår natur og glemmer at de kom til gjennom politikk?
Sosialdemokratiet, minner Piketty om, var en politisk skapt orden, som blant annet skyldes arbeiderbevegelsens kamp og klokskap. Ved inngangen til det 20. århundret var forskjellene i inntekt og formue like store i Sverige og Norge som i andre europeiske land. For hundre år siden emigrerte en tredjedel av Norges befolkning fra Forskjells-Norge til det mer egalitære USA.
Vi trenger ikke milliardærer | Audun Lysbakken
De rikeste øker sin andel
Likhet er med andre ord ikke en nordisk naturtilstand. Det ser vi tydelig i dag. For nå, som følge av politikk, øker ulikhetene igjen. Det er ikke bare skattepolitikken som er årsaken. Fra omkring 1980 har arbeiderklassen og den nedre middelklassen i industrilandene mistet inntektsandeler, blant annet til fordel for arbeiderklassen i Kina, India, og andre økonomier i vekst.
De rikeste på toppen får en stadig større andel av landenes verdiskaping. Som Victor Norman sa på sitt avskjedssymposium på Norges Handelshøyskole: Internasjonal handel har gitt oss en større kake, men de som hadde mest fra før, har tatt hele veksten og mer til.
Økt globalisering krever mer omfordelingspolitikk. Likevel gjør vi lite for å lette byrden til dem som bærer global fattigdomsreduksjon på sin rygg.
Konsekvensene er tydelige både i form av økende forskjeller og at store grupper i befolkningen mister tiltro til sine politiske systemer.
Vår norske livsløgn
Piketty er innom flere mulige årsaker til at omfordelingspolitikken mistet fotfestet. Kommunismens fall, manglende evne til å løfte omfordeling til et overnasjonalt nivå og en venstreside som fjernet seg fra sine kjernevelgere.
Myten om små forskjeller som noe iboende, er dessuten en falsk fortelling som legitimerer politikk som igjen øker forskjellene.
Så lenge vi holder fast ved at vi bare er et samfunn med høy tillit og små forskjeller, og at den globale utviklingen i liten grad gjelder hos oss, vil forskjellene dermed fortsette å øke.
Det er vår norske livsløgn, og den vil Thomas Piketty nå ta fra oss. Det har vi godt av.
