Debatt

Jeg var bitter over at Norge nå står opp mot rasisme. La meg prøve å forklare hvorfor. | Julian Alanso Johnsen Sillah

Jeg følte rett og slett: Hvor var støtten da jeg var ung?

Jeg oppfordrer alle flerkulturelle til å stå frem med sin historie om det så er til venner og familie, eller om man velger å gjøre det på en større plattform. Det skaper endring, og det er utrolig styrkende, skriver Julian Alanso Johnsen Sillah (bildet). Privat

  • Julian Alanso Johnsen Sillah
    psykologistudent, Høgskolen i Innlandet

Det har vært vanskelig å ta inn over seg all oppmerksomheten som har oppstått rundt rasisme den siste tiden, i sammenheng med drapet på George Floyd. Og ikke av de grunnene man kanskje først skulle ha trodd.

Det skulle en del selvransakelse til for å erkjenne at jeg var bitter og egentlig ganske så forbannet over at Norge nå står opp mot rasisme. La meg prøve å forklare hvorfor.

Les også

De har opplevd det på kroppen. Nå forteller de åpent om hverdagsrasismen.

Måtte bli trendy?

Jeg nærmer meg 35 år, har en gambisk far og har kjent på den ekstreme rasismen. Ikke «bare» barn som slenger med leppa, eller eldre som strammer grepet om vesken sin. Men skinnede nynazister som jaktet på vennene mine, og voksne mennesker som hater meg for hudfargen min.

Jeg følte rett og slett: Hvor var støtten da jeg var ung?

Nå velger folk å sette søkelyset på alle oss flerkulturelle. I solidaritet med en amerikaner. Det føltes nesten som at antirasisme måtte bli trendy for at nordmenn skulle stå opp mot rasisme.

Benjamin Hermansen

Kommentarer og slengbemerkninger tar en liten del av sjelen din hver gang de kommer. Men en gang iblant har det oppstått situasjoner som virkelig har tatt en større bit av meg.

Som da Benjamin Hermansen ble stukket til døde av nynazister i 2001, og skolene i byen flagget på halv stang.

På min skole, derimot, ble drapet «feiret» av en elev som heiste flagget til topps. Det ble «bare» en morsom og uskyldig greie blant mange av mine medelever.

Jeg ble redd denne kulturen. Men mest av alt ble jeg dypt såret. Jeg husker det som en situasjon der det virkelig gikk opp for meg at jeg ikke hører til blant disse menneskene. Hvordan jeg ser ut, har alt å si.

Bysten av Benjamin Hermansen på Åsbråten i Oslo. Tore Meek / NTB scanpix

Følelsen av å bli sviktet

Bitterheten jeg kjente på da demonstrasjonene startet i Norge, fikk meg til å tenke. Folk skulle bare visst hvordan det var for oss da jeg vokste opp!

Demonstrasjonene i norske byer er uten tvil fantastiske. Men da jeg var ung, var det ingen som sto opp for meg, eller slo hardt ned på hverdagsrasismen jeg opplevde. Og det var dette som var grunnen til at jeg hadde vonde følelser da demonstrasjonene begynte.

Jeg identifiserte for første gang at jeg vokste opp med følelsen av å bli sviktet av det norske samfunnet, noe som resulterte i skamfølelse, ensomhet og en mangel på tilhørighet.

Styrke i å fortelle sin historie

Dagens fokus på rasisme er så utrolig nødvendig. Og selv om jeg ble bitter da alt dette startet, mener jeg det styrker alle som har følt på rasisme gjennom hele livet, å fortelle sin historie, ærlig og usensurert.

Dette handler ikke bare om ikke å bli drept av politiet. Det handler også om å lette den følelsesmessige påkjenningen det er å ha en annen hudfarge i et samfunn der du lett kan havne i situasjoner der du er den eneste med en annen hudfarge.

Les også

Dette skjer med meg. Kan du tenke deg hvordan mindre privilegerte minoriteter blir behandlet? | Sony Kapoor

Jeg vokste opp med så å si bare etnisk norske venner på en skole der vi var ytterst få med en afrikansk bakgrunn. Det var faktisk utrolig vanskelig til tider.

Jeg måtte for eksempel bruke det norske etternavnet mitt når jeg søkte jobb.

Jeg ble dritt lei av å måtte forklare meg eller bli behandlet annerledes på grunn av hudfargen min. Dritt lei av å bli stoppet hver eneste uke av politiet mens jeg kjørte på kveldstid i Oslo.

Ja, jeg har en annen hudfarge fordi faren min er fra Gambia. Og jeg tar det ikke som en kompliment at jeg er denne ene av «sånne utlendinger og sånt» som er ok.

Det skaper endring

Jeg oppfordrer alle flerkulturelle til å stå frem med sin historie om det så er til venner og familie, eller om man velger å gjøre det på en større plattform. Det skaper endring, og det er utrolig styrkende.

Jeg vil ikke la mine fremtidige barn vokse opp i det jeg vokste opp i, uten at jeg forsøker å skape endring.

Det er faktisk ikke min skyld at jeg opplever vonde ting på grunn av at jeg har en annen hudfarge.

Men det er min skyld om jeg velger å tie og late som om det ikke er et problem i dagens Norge.


  • Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. George Floyd
  2. Rasisme
  3. Norge

Relevante artikler

  1. SID

    Jeg som hvit person blir aldri behandlet urettferdig på grunn av hudfargen min

  2. KRONIKK

    Demningen som verner hvite fra det stille raseri hos oss svarte, har eksplodert

  3. VERDEN

    Macron fordømmer rasisme i TV-tale

  4. KULTUR

    En bølge av fortellinger om rasisme preger Norge. Hva vil det føre til?

  5. SID

    Det skjer også i Norge. Jeg kjenner flere som har opplevd rasisme eller diskriminering.

  6. KULTUR

    Camara Lundestad Joof er forbanna lei av å snakke om rasisme. Likevel gjør hun det hele tiden.