Det råder fortsatt betydelig analfabetisme om samisk kultur i det norske samfunnet. Dessverre. | Lill Tove Fredriksen
Fordomsfri kunnskapsløshet?
Det norske folk er blitt kjent med undertrykkingen av samene. Samtidig har det samiske folket strevd med å riste av seg fornorskningsåket. Det er en tid for ettertanke og oppblomstring.
Anki Gerhardsen etterlyser i sitt innlegg i Aftenposten 11. februar en «åpen, fordomsfri og nyansert debatt» om samisk selvforståelse i vår tid. Hennes eget bidrag er som et kuleregn fra en uviss skytter: likt er spunnet sammen med ulikt i vidløftige påstander om samisk tradisjon og kunsten som vokser ut av den.
Livsnødvendige tradisjoner
Gerhardsen oppfatter at teaterets fremstilling av samisk tradisjon er overlastet med «sjamaner» og innbilt «nærhet til naturen». Hvorfor disse arketypene i samisk tradisjon provoserer, er ikke lett å få tak i. I samiske livsformer er forholdet til naturen ikke et kjærlighetsforhold slik Gerhardsen forstår det, men naturnødvendig.
I mangel på en dypere forståelse av de tradisjonelle livsformenes avhengighet av naturen, ble samisk tradisjon tidligere oppfattet som «primitiv». Sjøl om mye har endret seg de siste 30–40 årene, er forholdet til naturen i mange livsformer det samme. De som har sitt daglige virke innenfor de samiske primærnæringene som reindriften på vidda på vinteren, har ingen alternativ til å akseptere naturen som den sentrale livsgiver.
De tradisjonelle levemåtene på marginal natur har bidratt vesentlig til forstand på dens tåleevne. De har bidratt til at Finnmarksvidda ikke for lengst er gjennomhullet av gruveselskaper.
Er fornorskingen virkelig et tilbakelagt kapittel?
Forflater viktig debatt
I en debatt i Tromsø om samisk samtidskunst 29. januar med tittelen «Hvorfor er samisk kunst så sint?», ble det blant annet tatt til orde for egne samiske kritikere og kuratorer. Gerhardsen spør hvem som er samisk nok til å få være samisk kritiker. Hun raljerer over DNA-testing og koketterer over om hun som «typisk nordkalottbastard» ville bli akseptert som samisk kritiker.
Selvreferansen står i stil med hennes øvrige innspill til «fordomsfri» debatt om samisk tradisjon. «Bastard» og «blanding» hører til tiden med rasehygieniske undersøkelser og er derfor lite egnet til å føre konstruktive overveielser. Slike innspill blir dessverre bidrag til å forflate en viktig debatt.
Gerhardsen gjør det heller ikke lettere å forstå hvorfor representanter for det norske majoritetsfellesskapet går i forsvarsposisjon og hevder sitt utenforskap straks det blir snakk om behovet for særskilt kompetanse til å analysere og artikulere samiske kulturuttrykk.
Annenhver samiske kvinne er voldsutsatt. Vi må ta problemet på alvor.
Kulturell analfabetisme
Dessverre råder det fortsatt betydelig kulturell analfabetisme om den samiske kulturen i det norske samfunnet. Her må både kritikere og de store mediehusene gå i seg selv. Var man seriøs, ble journalister sendt på samiskkurs, eller i det minste på et kurs om samisk kulturkunnskap. Det koster å ta igjen tapt kunnskap. Det vet vi i det samiske samfunnet mye om.
Gerhardsen har et stykke vei å gå. Det holder ikke å stå i biblioteket og rope «hvor er alle bøkene?». Noen ganger må man faktisk vite for å kunne stille de gode og relevante spørsmålene.
