Russland og Norge: felles fortid og pragmatisk fremtid | Sergey Lavrov
Med felles innsats kan vi bringe forholdet inn på en vei som peker fremover. Både våre stater og borgere og hele den euroarktiske regionen vil tjene på dette.
I Norge gjennomføres i disse dager markeringen av frigjøringen av Øst-Finnmark fra de nazistiske erobrerne.
Vi hedrer sovjetiske soldater, motstandsfolk og partisaner for heltedåden de sto for da de for 75 år siden jaget de hitlerske okkupantene fra norsk jord.
Det at Norges kong Harald V, statsminister Erna Solberg, parlamentarikere og representanter for regionale myndigheter deltar på de høytidelige arrangementene i Kirkenes 25. oktober, vitner om betydningen denne datoen har i deres land.
I Russland setter man stor pris på dette.
Takknemlighet
Flere enn 100.000 sovjetiske krigsfanger befant seg i Norge under andre verdenskrig.
Omtrent 12.700 av dem døde på grunn av særdeles harde arbeidsforhold, sult og sykdommer. Mange ble skutt på grunn av rømningsforsøk. Under Petsamo-Kirkenes-operasjonen omkom mer enn 2000 soldater fra Den røde armé.
Jeg vil uttrykke oppriktig takknemlighet til norske venner som på en pietetsfull måte tar vare på tallrike minnesmerker og gravsteder for våre soldater, reiser nye monumenter og minneplater og hjelper til med å gjennomføre arkiv- og søkearbeid for å identifisere falne med ukjente navn.
Ansvarlige naboer
En felles heroisk fortid har alltid vært til hjelp under utviklingen av bilaterale forhold som på mange måter er av unik karakter.
Det er sant at de russisk-norske forbindelsene har opplevd både opp- og nedturer, men de er aldri blitt formørket av væpnet konflikt. Under den «kalde krigen» prøvde Moskva og Oslo å finne berøringspunkter. Det er akkurat slik ansvarlige naboer som har felles grense – den eldste i Europa – må oppføre seg.
I den sammenheng er det symbolsk at vi i tillegg til jubileet for frigjøringen av Øst-Finnmark, feirer 70-årsdagen for inngåelsen av overenskomsten om forskjellige forhold ved den sovjetisk-norske grense og om fremgangsmåten ved ordning av konflikter og hendelser på grensen.
Frigjørerne
Bremset dessverre opp
Dessverre bremset den dynamiske samarbeidsutviklingen opp etter statskuppet i Ukraina i februar 2014.
Oslo sluttet seg til de antirussiske sanksjonene. Som et resultat av dette ble hele samarbeidsområder avviklet. Jeg tror ikke at det svarer til de grunnleggende interessene våre land og folk har.
Stadig mer aktive militære forberedelser i regioner som grenser til Russland, vekker dyp bekymring.
Norge går fra sin «basepolitikk» ved i fredstid å utplassere – angivelig på «rotasjonsbasis», men egentlig på permanent basis – øvingsbaser for militære fra USA og Storbritannia, øke sitt forsvarsbudsjett og modernisere tilsvarende infrastruktur.
I oktober-november 2018 ble det holdt svært aggressive NATO-øvelser, «Trident Juncture», med deltagelse fra allierte styrker nær den russiske grensen. Alliansens økte militære aktivitet i Arktis og ønsket om å innlemme regionen i NATOs ansvarsområde – alt dette undergraver stabilitet og tillit.
Slik gikk Trident Juncture – oppsummert i syv punkter
Positive bevegelser
Samtidig klarer vi også under de gjeldende forhold å fortsette dialogen som har vist tegn til visse positive bevegelser.
I april i år hadde president Vladimir Putin og statsminister Erna Solberg en samtale under konferansen «Arktis – dialogens territorium» i St. Petersburg, noe som ga impuls til forbindelser på forskjellige områder.
Det gjenopprettes kontakt mellom faglige etater. Handelsomsetningen er på vei tilbake til nivået før krisen. Og grenseoverskridende og regionale utvekslinger utvides.
Jeg regner med at vi med felles innsats kan bringe forholdet inn på en vei som peker fremover. Både våre stater og borgere og hele den euroarktiske regionen vil tjene på dette.
Fellesskap
Den uvurderlige erfaringen som vi fikk under andre verdenskrig, med alliansebygging og samarbeid i kamp mot den kriminelle ideologien av menneskehat, er spesielt påkrevd i dag når verdenssamfunnet står overfor mangfoldige farlige utfordringer og trusler som bare kan bekjempes i fellesskap.
Russland har i lang tid innstendig oppfordret til felles arbeid for å danne en arkitektur av lik og udelelig sikkerhet i det euroatlantiske området og Eurasia på solid basis av folkeretten, først og fremst FN-pakten.
