Å oppheve «rasismeparagrafen» vil sende feil signal | Vilde Jalleni Tennfjord og Oscar Johannes Oksavik
Skulle vi kvittet oss med § 185 fordi ordlyden er vag, kan vi like gjerne kvitte oss med halve straffeloven.
I et innlegg i Aftenposten 21. juni tar 18 samfunnsdebattanter til orde for å fjerne straffelovens § 185, den såkalte «rasismeparagrafen». De begrunner sitt syn med at bestemmelsen om hatefulle ytringer er subjektiv, vag, overflødig og frihetsbegrensende. Fremstillingen er etter vår mening unyansert.
Ytringsfrihetens ideologiske begrunnelse er som artikkelforfatterne skriver sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse.
Meningsbrytning driver samfunnet videre.
Vi trenger derfor religionskritikk, kontroversielle ytringer, og vi som er mørkhudede eller homofile må tåle å bli kalt «neger» og «homse» uten å forvente at noen vil bli straffet for det. Vårt fremste middel mot krenkende ytringer er friheten til å motsi dem. Slik bærer vi fanen for ytringsfriheten høyt.
Sindre Bangstad, Rune Berglund Steen og Ervin Kohn er også uenige: Sterkt misvisende informasjon i opprop
Todelt begrunnelse
Samfunnsdebattantenes artikkel gir imidlertid et ufullstendig bilde av ytringsfriheten, når det hevdes at straffelovens § 185 går på akkord med hensynene som begrunner den. Mens en ytring som «somaliere topper statistikkene for sosialhjelp, dette bør føre til innstramminger» kan bidra både til samfunnsdebatt og demokrati, er det ikke åpenbart at en ytring som «alle somaliere er skitne kakerlakker og bør tvangssteriliseres» alltid vil bidra til det samme.
Etter straffelovens § 185 straffes den som offentlig eller i andres nærvær fremsetter en hatefull ytring mot noen på grunn av deres etnisitet, religion, homofile orientering eller nedsatte funksjonsevne. Bestemmelsens begrunnelse er todelt.
For det første skal den beskytte samfunnet mot hatet og hetsen som kan oppstå når slike ytringer rettet mot minoritetene spres i offentligheten. For det andre gir bestemmelsen et særlig æresvern for utsatte minoriteter og bidrar til at disse gruppene kan delta i det offentlige ordskiftet på samme måte som majoriteten.
Straffeloven § 185 bidrar til å oppfylle Norges forpliktelser etter FNs rasediskrimineringskonvensjon, som kom til etter andre verdenskrig.
Flemming Rose: Til alle som tror at rasismeparagrafer og hatprat-lover er nødvendige for å bekjempe hat og beskytte minoriteter
Subjektiv krenkelse ikke nok
Vi er enige i at bestemmelsens ordlyd gir rom for tolkning. Ideelt sett bør ytringsfrihetsbegrensninger være så klare som mulig, slik at den som vil fremsette kontroversielle ytringer kan forutse om ytringen er straffbar. Men i realiteten er rekkevidden av bestemmelsen grundig behandlet i de øvrige rettskildene.
Skulle vi kvittet oss med § 185 fordi ordlyden er vag, kan vi like gjerne kvitte oss med halve straffeloven, også alle de ytringsbegrensninger artikkelforfatterne mener er OK. For hva er å «krenke privatlivets fred» eller å utvise «utilbørlig adferd»? Når er en trussel «egnet til å fremkalle alvorlig frykt»?
Artikkelforfatterne påstår videre at bestemmelsen tar utgangspunkt i en subjektiv oppfatning av hva som er krenkende. Dette er feil.
La det være helt klart: Det er først når man ytrer seg på en måte som objektivt må forstås som en grov nedvurdering av en gruppes menneskeverd, eller tar til orde for integritetskrenkelser, at bestemmelsen kommer til anvendelse. At en person subjektivt føler seg krenket er aldri nok til å ilegge straffansvar. Ikke etter § 185, og heller ikke etter trusselbestemmelsen eller vernet mot ære- og privatlivskrenkelser.
Les hele oppropet her: Rasismeparagrafen hører ikke hjemme i et liberalt demokrati
Feil signal å oppheve bestemmelsen
Videre i artikkelen fremheves det at § 185 er overflødig, fordi vi har andre bestemmelser i straffeloven og likestilling- og diskrimineringsloven som kan beskytte de samme gruppene. Det stemmer ikke. For eksempel vil ikke en hatefull ytring som retter seg mot jøder generelt kunne påberopes av en jøde som vil ha erstatning etter diskrimineringslovgivningen.
At det har vært en økning i antall anmeldelser for brudd på § 185, trenger ikke bety at samfunnsdebatten er blitt mer usunn eller at folk lettere lar seg krenke.
Det kan også skyldes økt bevissthet om bestemmelsen i befolkningen, noe som har vært et uttalt mål for regjeringen, som i 2016 lanserte sin strategi mot hatefulle ytringer.
Forfatterne skriver at de frykter at den økte bruken av bestemmelsen vil føre til selvsensur.
Selvsensur er en utfordring alle ytringsbegrensninger kan medføre.
Når det gjelder regelrett hets og hatytringer tyder mange tråder og kommentarfelt på at personer som driver med dette i stor grad mangler evnen til å sensurere seg selv, eller gir blaffen uansett.
Å oppheve bestemmelsen vil sende feil signal både til de utsatte minoriteter og til samfunnet for øvrig. En opphevelse kan føre til at de utsatte gruppene trekker seg fra den offentlige debatten i frykt for hets og represalier. En slik effekt vil kunne motvirke nettopp de hensynene som begrunner ytringsfriheten: ordskiftet vårt blir fattigere, og det går ut over oss alle.
Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter
