Debatt

Milorgs krigshelter ble forbigått. Ny kunnskap er nå avdekket. | Michel Andvord

  • Michel Andvord
Richard Andvord var aktiv i motstandsbevegelsen. Min far talte nødig om sine krigsopplevelser og mangelen på anerkjennelse fra myndighetene, skriver Michel Andvord.

Kapittelet «Æres den som æres bør» er oppsiktsvekkende.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Krigsdekorasjonsprosjektet konkluderte i 2016 med at det ikke skulle tildeles flere krigsmedaljer for innsats under krigen. Regjeringen sluttet seg til anbefalingen, men la til at skulle «ny forskning avdekke ny kunnskap, vil det kunne gi grunnlag for nye vurderinger».

Prosjektet ble fulgt opp i år med boken Fortellinger om motstand. Der skriver forsvarsminister Frank Bakke-Jensen at «vi hadde vært tjent med at hele samfunnet var rausere med anerkjennelse til alle dem som på hvert sitt vis hadde bidratt i kampen».

Jeg foreslo min far Richard Andvord til medalje. Han var lagleder i sabotasjegruppen Aks 13000 i Milorg. Gruppen har aldri mottatt offisiell anerkjennelse, til tross for at Aks 13000 sto for nær 70 prosent av alle kjente sabotasjeaksjoner i Stor-Oslo under krigen. Gunnar Sønsteby slo fast at den gikk hans egen «Oslo-gjeng» en «høy gang».

Michel Andvord

Ny kunnskap avdekket

I fjor utkom Torstein Bjaalands bok om Aks 13000, Sabotøren. Den har fått lite publisitet, selv om boken inneholder ny kunnskap og nye kilder, noe som burde fått våre krigshistorikere til å gripe til pennen. Kapittelet «Æres den som æres bør» er oppsiktsvekkende. Her forklares hvorfor bare Linge-folk og andre i utefronten mottok krigsmedaljer, mens Milorgs krigshelter ble forbigått.

Avslaget på mitt forslag begrunnet daværende forsvarsminister Ine Eriksen Søreide med kravet om likebehandling og dokumentasjon. Kravet om «likebehandling» er vanskelig å forstå hensett de i utefronten som ble dekorert. Hva angår dokumentasjonskravet, må dette nå være oppfylt med Sabotøren.

Les også

Krigsdekorasjonsprosjektet er på trygg grunn, mener Arnfinn Moland

Mangler legitimitet

Viktigst for Søreides standpunkt kan ha vært hennes henvisning til at «hjemmestyrkenes råd i 1946 besluttet ikke å innstille sine styrker til individuelle dekorasjoner».

Bjaaland dokumenterer at dette «vedtaket» ikke har den legitimitet som Krigsdekorasjonprosjektet forutsatte. Kildene viser at forsvarsminister Jens Christian Hauge selv formulerte vedtaket, og at dette ikke var gjenstand for en reell behandling i Hjemmestyrkenes Råd, slik det er skapt inntrykk av.

Milorg har med andre ord aldri sluttet seg til vedtaket. Ole Borge, Hauges medarbeider fra Milorg SL og medlem av Hjemmestyrkenes Råd, uttrykte seg slik i brev til Hauge 5. januar 1950: «Etter hva jeg har forstått, har du allerede fra 1945 inntatt det standpunkt at HS-personell ikke burde dekoreres ...»

Les også

Milorg alene talte anslagsvis 40.000 ved frigjøringen. Antallet involvert i en form for organisert motstand, var flere ganger så høyt.

Negative følger

Statsråd Bakke-Jensen skiver at vi i dag vet at «manglende anerkjennelse kan få negative følger for den enkelte». Derfor vil det fortone seg særlig merkelig om ikke de rette myndigheter og historikere benytter tiden frem til neste frigjøringsjubileum til å sette seg inn i denne delen av historien, og endelig løfter frem Aks 13000 og gir denne sabotasjegruppen den anerkjennelse den hadde fortjent av sin samtid.

I likhet med mange motstandsfolk talte min far nødig om sine krigsopplevelser og mangelen på individuell anerkjennelse fra myndighetene. Han og mange andre var svært bitre over dette. Var ikke selve formålet med Krigsdekorasjonprosjektet å rette opp i gamle skjevheter snarere enn å hegne om gamle «sannheter» basert på feil grunnlag?

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Holocaust
  2. Andre verdenskrig
  3. Milorg