Debatt

Kort sagt, fredag 4. september

  • Debattredaksjonen

Vi samler opp avisens kortinnlegg i spalten «Kort sagt». Her er dagens innlegg. FOTO: Ketil Blom Haugstulen / Ellen Eriksen

Kulturkritikk og to ganger psykisk helsevern. Gratis kreftbehandling. Akupunktur på fødestuen. Og en kritikk av Aftenpostens kommentar. Dette er dagens kortinnlegg!

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Kulturkritikken lever, men bare deler av den

Kulturredaktør Cecilie Asker forsikrer i Aftenposten 29. august at kulturkritikken lever i beste velgående. Dette er gode nyheter. Enda mer gledelig er det å lese at det er kvaliteten på kritikken som betyr noe, og at det er mulig å satse på nisjer.

Da er det på sin plass å minne om den ganske store nisjen historie og museum. Vi har en historisk interessert og bevisst befolkning i Norge, og vi har mange kultur- og naturhistoriske museer. Det vi mangler helt, er museumskritikk.

Av de nærmere 1000 kulturanmeldelsene som Asker hevder avisen publiserte i fjor, kan jeg ikke huske å ha sett én eneste anmeldelse fra et kultur- eller naturhistorisk museum.

Årlig bevilges halvannen milliard til norske museer, som produserer mange hundre utstillinger i året. Museene har over 10 millioner besøkende hvert år.

Aftenposten burde ta denne utfordringen og satse på slik kritikk. De kunne fått utvidet sin horisont og ristet av seg noen gamle museumsmyter, avisen ville oppfylt sitt samfunnsoppdrag veldig mye bedre og Aftenposten kunne kanskje fått en ny, engasjert og interessant lesergruppe.

Signy Norendal, redaktør i fagbladet Museumsnytt


Skadelig svartmaling av psykisk helsevern

I en kronikk i Aftenposten 19. august skriver psykolog Jørgen Flor om landets distriktspsykiatriske sentre (DPS) at «bærebjelken i psykisk helsevern er råtten». Den diagnosen er feil. Og egnet til å skremme pasienter og fagfolk. Aldri før har vår utredningspraksis vært mer spesialisert, tverrfaglig og strukturert. Behandlingstilbudet har aldri vært så bredt og kunnskapsbasert.

Fremdeles har vi problemer, slik Flor påpeker.

Deler av tjenesten er underfinansiert. Prioriteringsregelen som pålegger helseforetakene større vekst i psykisk helsevern enn i somatisk helsevern, fungerer ikke. Aktiviteten øker år for år, men pengene følger ikke med. Og vi bruker altfor mye tid på å registrere og rapportere alt vi gjør, men ikke behandlingsresultater.

Vi ber om en tillitsreform!

Med tillit følger også ansvar, der vi gjør faglige prioriteringer: Hvem skal ha tilgang til helsehjelpen? Flor viser til en snittbehandlingstid ved DPS på 12–13 timer. Tallet skjuler en enorm variasjon. Mange pasienter kan avsluttes etter én til fem samtaler. Like mange er i forløp over flere år. Fortsetter vi med de rette pasientene? Tør vi avslutte når behandlingen ikke virker? Også psykologer, faggruppen både Flor og jeg tilhører, må ta større ansvar for å gjøre slike tøffe vurderinger til en del av sitt fag.

Flor har valgt ikke å jobbe videre ved DPS. Det har jeg respekt for. Men de fleste av våre behandlere fortsetter. De ser muligheter og trives i sine viktige og meningsfulle jobber.

Kim Edgar Karlsen, DPS-leder, Diakonhjemmet sykehus


Ja til selvhjelp for psykiske helseutfordringer

I kronikken av Jørgen Flor i Aftenposten 19. august brukes betegnelsen «psykiske helseutfordringer» om hva de rundt 100.000 pasientene på distriktspsykiatriske sentre (DPS) søker hjelp for. Jeg trodde DPS-ene behandlet psykisk sykdom og psykiske lidelser. Men nå er det altså også «psykiske helseutfordringer» fastlegene sender sine pasienter til DPS for.

Hvert år blir mange tusen av disse søknadene avvist, og mange pasienter avspises med altfor få behandlingstimer, i snitt bare 12–13. Faglig uforsvarlig og en systemfeil, konstaterer Flor. «Helsevesenet må tenke nytt. Vi trenger en revolusjon. Folk med psykiske helseutfordringer må få et bedre tilbud.»

Jeg tenker – trenger virkelig så mange mennesker DPS for hjelp med det Flor kaller våre «psykiske helseutfordringer»?

Selv har jeg, som de fleste mennesker i min alder, somatiske helseutfordringer. Men jeg går ikke til fastlegen med dem. I stedet jobber jeg med dem hver dag – finner litt tid til trening og pushups, prøver å holde meg unna for mye søtsaker og usunn mat, begrenser alkoholinntaket, har kuttet ut røyken, prøver å få nok søvn, og mange andre hverdagslige rutiner for at kroppen skal holde seg noenlunde frisk, selv om jeg nærmer meg 80.

Er det ikke slik også med psykiske helseutfordringer? Trenger jeg å gå til psykologen med dem? Er ikke heller utfordringen å skape noen gode rutiner i hverdagen? Slik som å styre unna konflikter, pleie vennskap og bekjentskap, bli med i en forening, gå på tur, kanskje meditere og mentalisere daglig, you name it. Jeg tror «revolusjonen» er mer selvhjelp. Helseutfordringer, både somatiske og psykiske, trenger noen gode vaner.

Paul Moxnes, pensjonert psykolog


Gratis kreftmedisin krever forutsigbare avtaler

Det har i sommer vært en debatt mellom kreftleger og sykehusledere om tidlig tilgang til ny utprøvende livsforlengende behandling for pasienter utenom kliniske studier, gjennom compassionate use-ordningen. Debatten har vist oss to ting: Ledere i sykehusene lytter ikke til kreftlegene, og betimelige justeringer av compassionate use-ordningen kan ha gått for langt. Det kan beskrives som at man slår inn spiker med slegge og knuser veggen.

For at Novartis som legemiddelprodusent skal gi bort gratis medisin, setter offentlige sykehus en rekke krav. Vi må forplikte oss til å gi gratis livsvarig behandling til alle pasienter med samme sykdom, vi kan risikere å betale store beløp i merverdiavgift, betale administrasjonskostnader på apotek og erstatning ved manglende levering. Det er utfordrende for oss som produsent å vurdere konsekvensene av hva vi forplikter oss til.

På den annen side er sykehusenes behov for forutsigbarhet, budsjettkontroll og likebehandling legitime hensyn som må adresseres. Spørsmålet er om det finnes en gyllen middelvei som kan balansere produsentens ansvar og sykehusenes interesser til det beste for pasientene? Vi mener svaret er et ubetinget ja.

Alle saker må ikke håndteres likt. Basert på en vurdering av pasientgruppens størrelse og forventet behandlingstid kan man bli enige om omfang og varighet av compassionate use. En annen løsning er at man på forhånd avtaler pris for perioden etter markedsføringstillatelse og frem til godkjenning i Beslutningsforum.

Novartis vil gjerne bidra med gratis legemidler for pasienter utenom kliniske studier. Dette fordrer imidlertid at man inngår avtaler som sikrer forutberegnelighet både for oss som legemiddelprodusent og for sykehusene. Dette kan løses gjennom dialog, og vi inviterer sykehusledere til diskusjon med mål om å finne løsninger som kan sikre at de gode compassionate use-programmene med høy medisinsk nytte, igjen kan få sin plass i Norge.

Petter Foss, leder, Novartis onkologi, Jan Anders Istad, leder , Novartis myndighetskontakt og Lars-Petter Strand, medisinsk sjef, Novartis onkologi


Dårlig bruk av fødestueressurser?

Akupunktur hører ikke hjemme på fødestuen, skriver Marit Simonsen i Uviten 25. august.

Kritikken er gammeldags og uinteressant. Simonsen viser til lege Kaveh Rashidi, som for øvrig er todelt i sin kritikk av alternativmedisin, da han lar sin mor bruke det.

Placeboforskning vurderer placebo som medisinsk behandling og betrakter det som en ressurs. Er påstanden om at akupunktur er dårlig bruk av ressurser sann?

Akupunktur hang tett sammen med astrologi, opplyste Marit Simonsen. Det er riktig. Akupunktur forankret i tradisjonell kinesisk medisin (TKM) er tuftet på taoisme, en religion. WHO har akseptert TKM-akupunktur og inkluderer TKM-diagnoser i diagnosesystemet ICD-11, dermed sammenkobler WHO helse med religion. Hvilke konsekvenser kan dette ha?

Jordmødre kan praktisere vitenskapelig basert akupunktur. Det mangler kunnskap om og retningslinjer for hvordan akupunktur kan brukes som placebo på en etisk akseptabel måte og få sin naturlige plass på fødestuen.

Oddveig Birkeflet, Asker


Når Aftenposten gjør pandemi til en EU-kamp

Politisk redaktør Kjetil Alstadheim skriver i en kommentar i onsdagens avis om Senterpartiet, vaksine og EU. I denne kommentaren er skråsikkerheten høy og svingene brå. En liten oppklaring er på sin plass.

I en partilederdebatt i august fikk jeg spørsmål om Senterpartiet i en situasjon med vaksinemangel ville prioritere å sikre norske borgere vaksine. På det spørsmålet svarte jeg at min oppgave som norsk politiker, er å gjøre det jeg kan for at norske barn, eldre og sårbare grupper får tilgang på vaksine. Det jeg sa etterpå, som Alstadheim beleilig hopper over, er at det ikke er en motsetning til å være medlem av et internasjonalt vaksineprogram som har som mål å skaffe flest mulig vaksine.

Det går an å ha begge tankene i hodet samtidig, å sikre norske interesser og samtidig bidra til en internasjonal løsning.

Det neste poenget til Alstadheim er at han mener det er EU som er den store redningen i pandemien. Akkurat det er jeg litt usikker på. Sannsynligheten er like stor for at det er et land utenfor EU som får på plass en vaksine først. Men akkurat det er ikke så viktig for meg, det viktigste er at det blir funnet en vaksine, og at vi i Norge i tillegg til resten av verden skal få tilgang på den.

Senterpartiet har arbeidet aktivt for at Norge skal være en sterk bidragsyter i det internasjonale samarbeidet for å finne en vaksine både med EU land og andre. For meg handler det å kunne håndtere pandemier om beredskap, beredskapslagring og vilje til å bruke ressurser på å forberede seg på det utenkelige. Så får det heller være slik at Aftenposten heller vil gjøre det om til et spørsmål om syn på EU. Jeg synes det er litt smått.

Trygve Slagsvold Vedum, leder, Senterpartiet


  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Kort sagt

Kort sagt

  1. DEBATT

    Kort sagt, tirsdag 22. september

  2. DEBATT

    Kort sagt, mandag 21. september

  3. DEBATT

    Kort sagt, søndag 20. september

  4. DEBATT

    Kort sagt, fredag 18. september

  5. DEBATT

    Kort sagt, torsdag 17. september

  6. DEBATT

    Kort sagt, onsdag 16. september