Debatt

Kort sagt, torsdag 27. januar

  • Debattredaksjonen
Vi samler opp avisens kortinnlegg i spalten «Kort sagt». Her er dagens innlegg.

Kunstnere og ytringsfrihet. Haakon 7. Dette er dagens kortinnlegg.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Hvis ikke forskere skal være ærlige, hvem skal være det da?

«61 prosent av norske scenekunstnere opplever at deres ytringsfrihet er dårligere beskyttet enn før.» Med denne påstanden satte professor Tore Slaatta premisset for en stor og også svært betent debatt om ytringsfrihet i fjor sommer.

Jeg kritiserer Slaattas grunnlag i et innlegg i Aftenposten. Han svarer med nedlatende karakteristikker av meg. Hersketeknikker er det jo mange som opplever, men det er litt ekstra stusslig når det kommer fra en forsker med professortittel.

Mitt poeng er at tallmaterialet i Slaattas rapport «Kunstnere vurderer ytringsfrihet» er tynt. I hvert fall i den delen som beskriver tilstanden i scenekunstfeltet. Der er det bare 173 personer som har svart, og de tilhører også en temmelig homogen gruppe. Svært mange er medlemmer av fagforeningen Norske Dansekunstnere.

Dette mener jeg er en legitim innvending mot rapporten, og det hadde vært fint å høre hva forfatteren bak tenker om denne svakheten. Rapporten og påstander om massiv hets ble nemlig flittig referert i nesten alle store medier.

Ytringsfrihetskommisjonen, som jeg selv er en del av, ble skarpt kritisert for ikke å ta alvoret innover seg. Folk flest satt nok også igjen med et inntrykk av at norske scenekunstnere har det steintøft.

Men jeg så aldri at Slaatta tok forbehold, redegjorde for metodiske utfordringer eller den lave svarprosenten, hverken i kronikkform eller når journalistene intervjuet ham. Hvorfor gjorde han ikke det?

Hets og trakassering skal slås ned på, og den som har det vanskelig, må få støtte. Men hvis befolkningen skal bevare tilliten til akademia og den fortellingen de presenterer om verden, er det viktig at forskere selv aktivt informerer om svakheter i sitt eget materiale. Og jo større oppmerksomheten fra presse og samfunn blir, jo viktigere blir denne informasjonsplikten.

Tore Slaatta virker ikke å dele min holdning til dette. Det er synd. Også for ham.

Anki Gerhardsen, teaterkritiker og journalist

Haakon 7. – en myteomspunnet monark

Tor Bomann-Larsen kommenterte 20. januar min bok «Heltekongen Haakon. Symbol i krig og fred». Han kritiserte meg for å betvile at prins Carl (Haakon 7.) selv krevde folkeavstemning om monarki i Norge i 1905. Det er ikke helt presist. Jeg skriver også at Bomann-Larsen har bevist at prinsen var inne på folkeavstemning før politikerne besluttet det. Det er ingen tvil om at Bomann-Larsen kjenner dette kildematerialet bedre enn meg.

Vi er enige om at prins Carl spilte en vesentlig rolle i beslutningen om folkeavstemning. Det gjaldt tross alt hans egen fremtid. Spørsmålet blir likevel om prinsen selv har funnet på å kreve folkeavstemning. Jeg tillater meg å stille spørsmål om det, impulsen kan ha kommet utenfra. Jeg tror ingen av oss kan besvare dette endelig.

Men mitt anliggende er et annet: Jeg har skrevet bok om mytene og fortellingene rundt Haakon 7. og betydningen de har hatt for å styrke monarkiet i Norge. Ikke minst var kongens motstand under okkupasjonen viktig («kongens nei»). Men i standardfortellingens Haakon 7. inngår også forestillingene om den demokratisk valgte monarken og kongen som i 1928 ga regjeringsoppdraget til Arbeiderpartiet mot borgerlige politikeres råd («jeg er også kommunistenes konge»). Kort sagt en folkekonge.

Det er tenkelig at jeg gjør kongens politiske betydning mindre enn den var. Men jeg er mest opptatt av at den symbolske betydningen har vært vesentlig, ikke minst i krigsårene. Og Bomann-Larsen spiller bevisst på symbolene og mytene. Les bare fra siste bind i biografien: «Siden Olav den hellige hadde ikke Norge hatt noe statsoverhode av slike dimensjoner som motstandsmonarken Haakon VII». Intet mindre.

Bomann-Larsen står i åpenbar fare for å overdrive kongens betydning og bygge opp om en monarkistisk ideologi.

Carl Emil Vogt, historiker og forfatter


  • Følg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Kort sagt