Huff, vi må visst snakke om pressens mangel på selvkritikk igjen

Hvorfor er mediene så lite nysgjerrige på revisorrapporten som langt på vei frikjenner Hadia Tajik?

I kommentaren «Huff, vi må visst snakke om Hadia Tajiks pendlerbolig igjen» kommer Aftenpostens kommentator Andreas Slettholm med en rekke påstander jeg gjerne vil kommentere.

Bakgrunnen for at Slettholm skriver som han gjør, er min kommentarartikkel i Dagsavisen i helgen. Der omtaler jeg en revisorrapport som langt på vei frikjenner tidligere arbeids- og inkluderingsministe Hadia Tajik i de forholdene som ble omtalt i forbindelse med den såkalte pendlerboligsaken. Denne saken førte til hennes avgang i vinter.

Forbigås i stillhet

Slettholms premiss er at min tekst er «et forsøk på å renvaske Tajik». Men utgangspunktet mitt var ikke det. Jeg ønsket å invitere til en refleksjon over hvorfor mediene som var så ivrige til å kreve svar på de spørsmålene rapporten omtaler, forbigår den i nesten fullstendig stillhet, nå når svarene endelig foreligger.

Grunnen til at dette er et viktig poeng, er at vi i pressen dessverre altfor sjelden evner å reflektere kritisk over egen dekning når det kommer nye opplysninger. Når en rapport som besvarer alle de spørsmålene flere medier så gjerne ville ha svar på, ikke blir omtalt, er det helt legitimt å problematisere det. Det er også selvsagt rimelig å omtale innholdet i rapporten, uten å måtte bli møtt med den typen beskyldninger Slettholm kommer med.

I den forbindelse er det relevant å vise til Vær Varsom-plakatens punkt 1.4: «Det er pressens plikt å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle.»

Andreas Slettholms kommentar viser dessverre at det ikke er noen grunn til å ha illusjoner om at Aftenposten er interessert i denne typen refleksjon knyttet til egen journalistikk.

Avfeier de viktige momentene

Slettholms tekst bærer visse tegn på at han selv har lest rapporten. Likevel velger han å omtale den på en måte som i beste fall kan kalles tendensiøs. Han avfeier de viktige momentene i rapporten som taler til Tajiks fordel. Det er til ettertanke.

I stedet tviholder Slettholm på et annet poeng, som knytter seg til den ubenyttede husleiekontrakten fra desember 2006, da Tajik ble utnevnt til politisk rådgiver i Arbeids- og administrasjonsdepartementet. I revisorrapporten slås det fast at folkeregistrerte adresser ikke har hatt avgjørende betydning for hvordan Tajik skulle skattlegges.

Slettholm synes å mene at revisorene ikke omtaler denne kontrakten nærmere på grunn av oppdraget de har fått fra Tajik. Men det siste spørsmålet rapporten bes besvare, er om «det foreligger andre problemstillinger du ikke har fanget opp». Altså en åpen invitasjon til å komme med kritiske merknader på helt fritt grunnlag. «Vi har ikke avdekket ytterligere feil, og det er heller ikke fremkommet øvrige særlige skattemessige problemstillinger som vi har sett behov for å avdekke nærmere», skriver revisorene til dette punktet.

Kommentatorer som skal forklare saken for leserne, bør ikke se bort fra et viktig punkt, skriver Slettholm. Det har han helt rett i. Men da er det rart at Slettholm selv ikke omtaler dette viktige punktet i rapporten i det hele tatt.

Det er til også ettertanke.