Debatt

Jeg er en av dem som har vært kritisk til Munchmuseet. Så kom jeg innenfor dørene.

  • Sjur Harby
    Sjur Harby
    Løten-borger
Jeg har selv vært kritisk til bygget, til selve ideen å stable museumssaler oppå hverandre i høyden, skriver Sjur Harby.

Oslo har fått et storslått museum som kan måle seg med det vi finner internasjonalt.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Hva jeg synes om det nye Munch-museet? Jeg likte det. Med en gang jeg var innenfor dørene, ble jeg bergtatt.

Ingen ting som skurrer? Å joda. La oss ta det med en gang: Stenersensamlingen hadde fortjent en bedre takhøyde, mer nyansert lyssetting og bedre fargesetting på veggene. Kunsten bleknet der den hang. Også Munchs egne bilder.

Og utstillingen som viste hans hjem på Ekely, kan i beste fall bare gi et slags inntrykk. Det lar seg aldri rekonstruere. Aldri.

En gledelig overraskelse

Hva jeg likte ved Munchmuseet? Takhøyden, salene, fargesettingen, tilgjengeligheten for alle dem som ikke kan ta seg frem på egne bein, serveringstilbudet, utsikten fra rulletrappene.

Men først og fremst utstillingene. Munchmuseet får vist frem mer av sine samlinger enn noen gang tidligere. Og selv er jeg opptatt av forarbeidet til bildene. Alle studiene og stadiene som til slutt fører frem til et ferdig verk.

Jeg likte opphengningen, som ikke bare stilte ut ett og ett verk, men tidvis samlet dem over og ved siden av hverandre. Munch selv hadde bilder stående alle steder. Denne uryddigheten videreføres nå til en viss grad av museets kuratorer.

Jeg besøkte Munchmuseet tirsdag forrige uke. Det var en slags føråpning.

Hundrevis av mennesker strømmet til utenfra, men det kjentes aldri kaotisk eller trangt. Visst var det kø i restauranten, og tidvis trangt i rulletrappen, men det var ikke masete. Og når du står tett, hører du folks kommentarer.

Hva sa de? Jo, at dette var en gledelig overraskelse. At de ville komme igjen. Ta med seg familie og bekjente, venner fra inn- og utland.

Lett å nærme seg

Jeg har selv vært kritisk til bygget, til selve ideen å stable museumssaler oppå hverandre i høyden. At bygningen i seg selv, bare stjeler fra omgivelsene og ikke gir noe annet enn skygge tilbake. At å legge en museum i et havneområde med klimautfordringer og vanskelige grunnforhold, er absurd.

Men nå står det der. Jeg kan ikke forsone meg med den dystre fasaden, og jeg synes fremdeles at bygget ser ut som et koksspann. Men innendørs opplever jeg at Munch kommer til sin rett. At fargesettingen løfter frem bildene.

På 1960-tallet hadde byen ingen mulighet til å unne seg dette

Mitt bekjentskap med Edvard Munch starter nå forfra.

Dessuten, det nye museumsbygget er lett å nærme seg. Du skal ikke opp en monumental trapp, og inn en tung dør. Du kommer rett inn fra gaten. Rett inn til butikk, billettsalg eller servering.

Så hva har Oslo fått? Et storslått museum som kan måle seg med det vi finner internasjonalt. På 1960-tallet hadde byen ingen mulighet til å unne seg dette, men nå, i oljerikdommens tidsalder står det der.

Og jeg vil si, gudskjelov.


  • Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Vil du delta i Oslo-debatten?
Har du noe på hjertet som du ønsker å dele? Send innlegget ditt til debatt@aftenposten.no.

Her finner du flere debattinnlegg om Oslo, og her kan du lese mer om hvordan du sender inn et debattinnlegg til oss.

Les også

  1. «Som et illevarslende grått tårn.» Slik omtaler britisk avis det nye Munchmuseet.

  2. Er det et bygg som ikke trenger å være koselig, så er det Munchmuseet

  3. Fremdeles uavklart fremtid for det gamle Munchmuseet på Tøyen

Les mer om

  1. Det nye Munchmuseet
  2. Oslodebatt