Debatt

Kronikk: Menn og sorg er det siste ingenmannsland | Torgeir W. Skancke

  • Torgeir W. Skancke, forfatter, fotograf og foredragsholder

Foto: Tegning: Arne Nøst

Å vise følelser er ikke synonymt med svakhet, men styrke. Å kunne grine og tørke snørra uten å måtte stikke av: det er å ha baller.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Sorg, tap, tungsinn. Å gå på trynet og bli der. Nei, hvilken mann vil vel innrømme et nederlag? Det finnes ikke et fnugg av mandighet i snørr og tårer. I den ultimate stereotypien skal du reise deg, slå deg på brystet og komme «fryktelig tilbake». Én ting er egen sorg, noe annet er hvordan vi menn forholder oss til andres.

I løpet av 16 år med et alvorlig sykt barn, er det ikke få mennesker jeg har rukket å ha kontakt med: i butikken, på jobb eller sosiale sammenhenger. Møtene har variert mellom de to ytterpunktene unngåelse og omfavnelse. Mest påfallende er forskjellene mellom menn og kvinner.

Mannlig tilkortkommenhet

Det er ikke det at vi menn ikke kan være kamerater, slå hverandre på skuldrene og stå opp for en som ligger nede. Nei da vi kan be hverandre på pils, båttur og konjakk. Ligger det ikke mye god omtanke i dét?

Ingen skal beskylde nordmannen anno 2016 for å være veik. Det finnes ingen grenser når det gjelder løyper, fjell og poler. Dørstokkmila derimot, er det siste kontinent som ikke er kartlagt av hardhauser.

Hva finnes vel innenfor døren hos en som har mistet noen, en som sliter psykisk eller vurderer å ta livet sitt. Her hjelper hverken isøks eller stormlighter, for hva kan jeg vel finne på å si?

Noen vil si at denne skildringen både er satirisk og stigmatiserende, og karikerer mannsrollen i en typisk trumpsk tidskoloritt. Det er ikke meningen. Mitt inntrykk er at det finnes en generell, mannlig tilkortkommenhet overfor «det som er vanskelig å snakke om», som gjelder på tvers av samfunnslag, dannelses- og utdannelsesnivå. Det er store individuelle variasjoner, uavhengig av bygd eller by.

Menn åpner seg i litteraturen

Visst er det håp. Mannsrollen har endret seg stort siden den myke mannen landet med et brak for snart 50 år siden.

Vi fedre ble med på fødsler, turte å trille barnevogn, og har etterhvert tatt ut en anselig mengde pappapermisjon. I dag finnes det tilstedeværende og omsorgsfulle pappaer i hopetall – som ikke er mindre maskuline av den grunn.

Jeg glemmer aldri synet som møtte meg på en kafé for et par år siden: en gjeng unge menn som ved første øyekast lignet Bandidos-medlemmer. Inntil jeg oppdaget dypvognene og smårollingene de hadde på fanget. For en herlig barselgruppe!

De siste årene har en og annen nordmann banet seg vei gjennom det siste kontinent, og kvistet løype for andre. Forskjellige menn, som Geir Lippestad, Magne Hellander og Knut Røthe, alle fedre til alvorlig syke barn, har tatt papparollen til nye horisonter.

Denne bokhøsten har også menn som Jo Andreas Håtun, Kristian Fjellanger og undertegnede, på hvert vårt vis satt ord på tap og sorg. I tillegg, svenske Tom Malmquist med suksessromanen I hvert øyeblikk er vi fortsatt i live, i år utgitt på norsk.

Sorg bearbeides alene

Men: Utfordringen gjelder fremdeles for Hvermansen, som ofte blir stående passivt i det ordløse landskapet. Mange menn trives utenfor allfarvei, i fjell og skog. Ødemarken kan være et ypperlig sted å bearbeide egen sorg på, men lite egnet for å støtte andre hvis disse befinner seg i byen.

Forleden tastet jeg inn søkeordene «menn» og «sorg» på Facebook. Av det lille som dukket opp var en gruppe med navnet «Menn og sorg», med 15 medlemmer. Det siste innlegget var et referat fra gruppens første og siste møte, postet i desember 2014: «Vi hadde første møtet i denne gruppen i dag. Dessverre ikke så mange som møtte, men vi som var der fikk oss en kopp kaffe og en god samtale.» (Som en kuriositet: Den ene som hadde klikket «liker» på innlegget var ei jente.)

  • Skal mennesker i alvorlig sorg måtte gå på jobb som vanlig? Les hva leger gjorde etter Utøya-massakren

En annen styrke

«Når menn er stille, er det ikke fordi de undervurderer eller bagatelliserer følelser, men fordi de har mindre trening i å snakke om dette. Mange menn mangler rett og slett et språk for sorg og følelser», skriver Steinar Ekvik, i boken Ta det som en mann.

Forfatteren er prest og har langt erfaring med sorgarbeid, blant annet ved Radiumhospitalet. Han beskriver hvordan kvinner gjerne formulerer seg mer emosjonelt, skildrende og omsorgspreget, mens menns språk er mer faktapreget, handlingsorientert og løsningspreget. Altså forskjeller som er godt egnet til å utfylle hverandre i en god relasjon, men som kan skape avstand i en dårlig relasjon.

Følelser var for sveklinger

En annen viktig målestokk er styrke. Rettere sagt definisjonen av den. I den tradisjonelle mannsrollen, der far lærte opp sønn i livets gjøremål, var det ikke plass til «føleri». Å kunne stå i kampen uten å vise følelser, var synonymt med styrke. Hvis du gjorde det motsatte, var du en svekling.

Steinar Ekvik poengterer at mange menn ville hatt nytte og glede av å omdefinere hva som er å være modig og sterk. Det er ikke få tilsynelatende «staute» menn som har rømt unna de vanskelige tingene, både fysisk og med alkohol og i selvmord.

«Det trengs mot til å gå gjennom sorgen og ikke utenom. Det kreves styrke og mot for å være til stede i et annet menneskes fortvilelse uten å komme med lettvinte forklaringer og kjappe avledninger (...)», skriver Steinar Ekvik.

Nytt land må erobres

Mannsrollen har endret seg i stor grad de siste tiårene, både i familien og i arbeidslivet. Når det gjelder å forholde seg til de vanskeligste følelsene derimot, er det et stykke igjen.

Vi menn trenger å erobre dette siste «ingenmannsland» og lære oss å beherske språket. Ingen andre kan gjøre det for oss – vi må tråkke opp løypene selv. Bare slik kan vi bane veien for en tiltrengt utvidelse av begrepet maskulinitet.

Torgeir W. Skancke er forfatter av boken I Mikkels lys

Også denne kronikken skrevet av Torgeir W. Skancke ble svært godt lest: Selvhjelptrenden: Lykke er ditt eget ansvar - ulykke din egen skyld

Les mer om

  1. Sorg
  2. Selvmord
  3. Pappa