Debatt

Det ulmer både i og utenfor flyktningleirene, krisen oppleves som høyst reell | Haaland og Wallevik

  • Hanne Haaland og Hege Wallevik, begge ved Universitetet i Agder

Av de ca. 5500 flyktningene på Lesvos er flertallet internert i flyktningleiren Moria, som hjelpearbeidere omtaler som et fengsel, skriver artikkelforfatterne. Jan Tomas Espedal

Da blir det vanskelig å forstå at deler av omverdenen tilsynelatende velger fortellingen om at krisen er over – eller i alle fall midlertidig løst.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Martha Nussbaum, omtalt som følelsenes filosof, hevder at moralske sannheter formidles best gjennom fortellinger.

Vi blir mer barmhjertige når vi oppfører oss som bekymrede lesere av en roman, sier hun. Da forsøker vi å forstå hvert menneskes liv som en fortelling i en verden av hindringer.

Sett fra Lesvos, midt i fortellingene om flyktningkrise, kunne vi ikke vært mer enige.

Her hjemme kan det synes som om krisen er over. Politikere sender strengere signal slik at menneskestrømmen skal avta. Det er lenger mellom avisenes saker om flyktninger som prøver å nå Europa.

På de greske øyer er fortellingen en annen. Her lever lokale innbyggere, hjelpearbeidere og flyktninger i krise.

Bak stengte grenser og internasjonal politikk finnes steder med mennesker og deres fortellinger som ikke må glemmes når krisers løsninger, moralsk ansvar og rettigheter diskuteres.

Hanne Sortevik Haaland (t.v.) og Hege Wallevik. Privat

Månedsvis i leiren

På feltarbeid på Lesvos i oktober er vår jobb å forstå nye frivillige hjelpeinitiativer.

Turistsesongen er på hell, og det fortelles at turismen blør på grunn av flyktningkrisen.

Her hjemme kan det synes som om krisen er over

Ingen kom i sommer, klager grekerne vi møter på turiststedene. Men i Mytilini er kafeene fulle, selv om en gruppe holder seg unna serveringsstedene – flyktningene.

Ifølge FN er over 95.000 av dem kommet til øya så langt i år. I 2015 var det fire ganger så mange.

Av de ca. 5500 flyktningene på Lesvos er flertallet internert i flyktningleiren Moria, som hjelpearbeidere omtaler som et fengsel.

Få sendes videre herfra, mange må tilbringe månedsvis i leiren. Rundt 1000 får bo i den åpne leiren like utenfor byen Mytilini. Enda færre befinner seg i leiren PIKPA, som huser de mest sårbare.

Nederst på rangstigen

Nettopp her sitter en ung afrikansk mann med musikk på øret for å få tiden til å gå. Han er av få unge menn definert som sårbar, sendt hit fra Moria.

Han kommer hit, men ikke lenger.

Han snakker nøkternt om det å befinne seg nederst på rangstigen i et system der kategoriseringen av flyktninger ikke gir rom for skjønn.

Som ung akademiker, drevet på flukt etter politisk aktivitet vet han godt at hans sak er svak sammenlignet med syrerne som rømmer fra et krigsherjet land. Det er forskjell på flyktninger.

– Mange mener jeg bør flykte videre som papirløs, men jeg vil helst ikke, sier han, fortvilet på egne og andres vegne.

Lever som spøkelser

Fortvilet er også grekeren som driver hjelpearbeid blant flyktningene på Lesvos. Han er ytterst kritisk til systemet.

Hans mange venner, særlig blant de pakistanske flyktningene, forsvinner plutselig, fra en dag til en annen. Ingen vet hvor de blir av, hva de sendes tilbake til, og ingen spør.

Flyktningene sier selv at de lever som spøkelser, at de vandrer gjennom gatene, men ikke blir sett av noen.

Hvilket samfunn er vi som aksepterer dette, spør han, men venter ikke svar.

Nådd en grense for hva de kan orke

Også mannen i gaten er fortvilet.

Tilbake på Lesvos i november er turistsesongen over. Det snakkes ikke lenger om flyktningenes situasjon når grekerne møtes. Egne problemer er tydeligere nå, det er lite jobb å få.

De ønsker å få hverdagen tilbake og sier de har nådd en grense for hva de kan orke

En stødig pengestrøm inn i flyktningarbeidet forsterker frustrasjonen. NGO-arbeidere og frivillige anklages for å forsterke krisen.

I Mytilini nyter noen godt av internasjonalt engasjement og tilstedeværelse. Men på øyas øvrige steder er aktiviteten laber. Det gir næring til en stadig mer kritiske diskurs om flyktninger, politikere og hjelpearbeidere.

De får hjelp, men hvem hjelper oss, spør folk. De ønsker å få hverdagen tilbake og sier de har nådd en grense for hva de kan orke.

Krisen er ikke over

I forrige uke angrep lokale innbyggere en flyktningleir på Chios. Brannbomber og steiner ble kastet inn i leiren og to frivillige banket opp.

Det er uttrykk for en krise som på langt nær er over.

På Lesvos strides det om fortellingen om krise, avhengig av om man står i eller utenfor hjelpearbeidet.

Det ulmer både i og utenfor flyktningleirene, krisen oppleves som høyst reell.

Da blir det vanskelig å forstå at deler av omverdenen tilsynelatende velger fortellingen om at krisen er over – eller i alle fall midlertidig løst.

Det føles neppe slik på de greske øyer.


Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.


Les mer om

  1. Flyktninger

Relevante artikler

  1. VERDEN

    NRK: Bilene til norske frivillige steinet på Lesvos

  2. VERDEN

    Store branner i Moria-leiren

  3. VERDEN

    Eksplosiv situasjon på fem greske øyer. Flyktninger, lokale innbyggere og høyreekstreme tar nå til gatene.

  4. VERDEN

    IOM vil fly 400 enslige mindreårige fra Lesbos i kveld. Hjelpearbeider: – Situasjonen er skummel

  5. NORGE

    Kristiansand ønsker å ta imot barn fra Moria i Hellas

  6. VERDEN

    Nektes å søke asyl. Plasseres på militært transportskip.