Kommunereform på feil spor | Hermod Hay

Kommunereformen har sporet av, men Distrikts-Norge utvikler selv lokale regioner.

Kommunalminister Jan Tore Sanner oppfordrer kommunene til å snakke sammen, mens distriktskommuner i mange år har trukket sammen. Regjering og storting kan iverksette tiltak som styrer den pågående regionutviklingen.

Et «nytt kommunekart» og noen rammer var antydet i startfasen for denne reformen. Troen på at Kommune-Norge lar seg samle med gulrot og nabosamtaler ble likevel grunnlaget for reformen. Men innbyggerne så ingen fordeler, de vet hva de har og frykter et samliv med nabokommunen – «sentraliserings-spøkelset».

Lokale tilbud undergraves

Utviklingen går likevel ubønnhørlig i retning av livskraftige, lokale regioner med et regionsenter som lokomotiv. Både politikere og innbyggere i distriktskommuner over hele Norge bidrar selv til denne utviklingen, men innrømmer det helst ikke. Faktum er at siden forrige kommunereform (1967) er bilen blitt allemannseie. Folk kjører til regionsenteret eller nærmeste by og handler uten tanke på å støtte tilbud på hjemstedet. Lokale tilbud undergraves effektivt og regionsentrene styrkes – av innbyggerne selv!

Les også

Aftenposten mener: Tvang er uunngåelig i kommunereformen

Fra svake kommuner til lokale regioner

Distrikts-Norge er fraflyttingstruet med for mange små og svake kommuner. Offentlige tilbud legges ned og lokale handelstilbud forsvinner på grunn av handelslekkasje og reduksjon i innbyggertall. Annet næringsliv trekker mot større og solide kommuner fordi lokal tilrettelegging blir for svak.
Norvald Mo (Ap) ledet i år 2000 et statssekretærutvalg som tilrådde å erstatte fylkeskommunene med fem til syv regioner. Mo uttalte senere (Klassekampen 2015) at fylkeskommunene bør erstattes med femti regioner og antall kommuner økes i hver region.
Trine Skei Grande deltok (2004) i et utvalg om regions- og distriktspolitikken. Hun tok da dissens og mente at det folkevalgte, regionale nivå (fylkeskommunen) bør desentraliseres til regionkommuner (Romerikes Blad, desember 2015). Utvidelse av bykommuner er et eksempel på «regionkommuner» som har tvunget seg frem.

Lokale regioner utvikles kontinuerlig

«Tjenestenærhet er et kriterium for å innfri reformens mål», uttalte ordføreren i en kommune i Troms (2015). Men små distriktskommuner har i mange år vært tvunget til å legge tjenester utenfor egen kommune. Primært mangler disse kommunene kompetent personell i alle sektorer hvor det kreves spesialisering. Kompetent, ledig arbeidskraft søker ikke til kommuner som mangler viktige tilbud.
Tjenestene styres da i et interkommunalt samarbeid eller kjøpes i en annen kommune i stedet for et egenstyrt tilbud. Dette er fusjonering av kommunale tjenester og utvikling av større kommuner.
Faktum er at politikerne selv «utvider kommunens grenser» for å sikre et tilstrekkelig tjenestetilbud til sine innbyggere.

Dette kan ganske enkelt kalles bygging av «regionkommuner».

Har Stortinget ansvar?

I mange år har vi opplevd politisk kappestrid om å hedre lokalt demokrati i en slik grad at selv enkelte stortingspolitikere er kommet i tvil om hvor makten ligger.
En stortingsrepresentant fra Troms Senterparti uttalte (2013) at Stortinget «ikke har noe med» organisering av kommunene!» Stortinget har til alle tider tatt et ansvar for landets innbyggere og «hatt noe med» kommuner og lokalt demokrati.
En rekke reformer med stor betydning for innbyggerne i alle våre kommuner har vært gjennomført uten at kommunene var involvert i beslutningsprosessen: HVPU-reformen, full barnehagedekning og Samhandlingsreformen. Disse reformene hadde trolig strandet hvis de var overlatt til kommunal behandling. Alle har vært nødvendige og ble gjennomført med fasthet.
I 1967 ble antall kommuner redusert fra 747 (1930) til 454. Denne reformen ble mulig kun på grunn av Schei-komiteens grundige arbeid og at Stortinget tok ansvar.

Dagens aktuelle kommunereform er like nødvendig som i 1967. Det handler om et grunnlag, ansvar og fasthet.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter