Nagorno-Karabakh: Hvorfor gjør ikke Norge noe politisk?
Krigen som startet for en måned siden og allerede har tatt tusenvis av liv på begge sider, åpner et gammelt sår med ny, brutal styrke.
For fem uker siden, en vakker høstmorgen på Haukelifjell, så jeg gjennom Facebook og stoppet ved min fars siste statusoppdatering: «Det er krig.»
Hjertet mitt sank. Jeg visste umiddelbart hva det betydde. En langvarig konflikt mellom mitt hjemland Armenia og Aserbajdsjan om Nagorno-Karabakh-regionen hadde blusset opp igjen. Det skjedde da Aserbajdsjan, støttet av Tyrkia, satte i gang et grundig planlagt angrep på mitt folk.
Denne nåværende krigen er en ny oppblomstring av det samme som jeg vokste opp til på 1990-tallet i Jerevan, Armenia.
Åpner et gammelt sår
En hel generasjon har båret på en enorm smerte etter å ha mistet sine kjære på slagmarken. De har levd gjennom en økonomisk blokade innført av Aserbajdsjan og Tyrkia.
Vi som overlevde de kalde, mørke vintrene i 1991–1994 i Armenia, vil for alltid huske den uverdige tilværelsen vi var utsatt for. Vi vil aldri glemme de endeløse rasjoneringskøene for et stykke brød. De kalde dagene og nettene uten strøm og oppvarming. På toppen av alt bekymret vi oss for om et kjent navn ville dukke opp på en liste over omkomne ved frontlinjen.
Krigen som startet for en måned siden og allerede har tatt tusenvis av liv på begge sider, åpner et gammelt sår med ny, brutal styrke. Tyrkia – en ny aktør i konflikten – leverer forsvarsmateriell og syriske leiesoldater for å bekjempe mitt folk. Samtidig fortsetter Aserbajdsjan å skyte sivile med blant annet forbudte, eksplosive våpen.
Kjemper for sitt folks eksistens
«Hva skjer i Armenia?» spør mine norske venner. Jeg prøver å forklare hvorfor mitt lille, kristne land, klemt inn mellom Aserbajdsjan og Tyrkia, kjemper for sitt folks eksistens. Vi kjemper hardt og tappert mot mye større, rikere og kraftigere fiender.
Nagorno-Karabakh er et fjellområde som i århundrer har vært befolket av armenere. Bevisene for dette er enorme, både historisk sett og gjennom den store mengden av kulturarv med armenske klostre som dateres tilbake til det fjerde århundre.
I 1921 erklærte Joseph Stalin Nagorno-Karabakh som en autonom administrativ region i Sovjet-Aserbajdsjan. Dét til tross for at 94 prosent av befolkningen var armensk. Nær slutten av sovjetstyret i 1988 begjærte armenerne fra Nagorno-Karabakh å bli med i Armenia. Aserbajdsjan svarte med vold.
Da Sovjetunionen ble oppløst i 1991, erklærte både Armenia og Aserbajdsjan uavhengighet fra Sovjetunionen. Nagorno-Karabakhs uavhengighetsavstemning ble møtt med en ny bølge av vold fra Aserbajdsjan. Det eskalerte til en fullskala krig og endte i en våpenhvile i 1994, selv om konflikten forble uavklart.
Slette oss fra historiebøkene
«Hva er Aserbajdsjan på jakt etter i Nagorno-Karabakh? Olje?» spør en annen venn. Nei, men vi har 150.000 mennesker som kaller det sitt hjem. Eller pleide å kalle det dette, siden over 90.000 av dem allerede er på flukt.
Dette, sier jeg til vennen min, er hva Aserbajdsjan ønsker seg: å befri Nagorno-Karabakh fra armenerne, ødelegge kirkene våre og slette oss fra historiebøkene. Akkurat som Tyrkia forsøkte å gjøre for hundre år siden, da tyrkerne drepte 1,5 millioner armenerne og tvang mange flere på flukt. Blant dem var mine oldeforeldre, som overlevde da familien deres ble drept.
Hvorfor, Norge?
Barna mine er omtrent like gamle som det min bror og jeg var under krigen på 1990-tallet. Det tok meg en måned å fortelle dem hva som skjer i Armenia.
Min syv år gamle sønn foreslo umiddelbart å sende alle sparepengene sine for å hjelpe dem som har mistet sitt hjem, som nå er i ruiner, rammet av aserbajdsjanske styrker. Han ble så utrolig glad og stolt da han hørte at Norge gir humanitær støtte til sivile som rammes av konflikten i Nagorno-Karabakh.
Hvorfor må mine halvt norske barn vokse opp til de samme traumene som broren min og jeg gjorde? Og hvordan kan jeg forklare dem hvorfor Norge – et medlem av FNs sikkerhetsråd, et medlem av Osse og et medlem Nato, som eksporterer våpen til Tyrkia – ikke aktivt politisk bidrar til å finne en fredelig løsning?
Hvorfor ble forslaget fra Rødt nedstemt, med 82 mot 7 stemmer? Et forslag om å stanse all eksport av våpen og forsvarsmateriell til Tyrkia inntil den væpnede konflikten mellom Armenia og Aserbajdsjan er opphørt.
Hva ville dere svart, dere 82 som er imot, da sønnen min spurte «Hvorfor gjør ikke Norge noe for å hjelpe Armenia?»
Hvorfor, Norge?
