Kort sagt, fredag 11. september
Hold metersregelen i debattene. Barnetrygden øker. Ny rusreform. Støtte til somaliske kvinner i Tawfiiqmoskeen. Hjemmekontor og videomøter. Epiduralbedøvelse under fødsel. Sian og snublesteiner. Dette er dagens kortinnlegg!
La oss halde meteren!
Eg er forbausa og skuffa over innlegget 35 smittevernansvarlege hadde i Aftenposten 31. august for å støtte Folkehelseinstituttet. Dette etter at Folkehelseinstituttet både har svart på kritikk og ønskt debatt velkomen.
Skriv dei 35 på vegner av helseføretaka eller som privatpersonar? Hadde alle lese gjennom på førehand? Såg verkeleg ingen at negative personkarakteristikkar er usakleg? Vart eventuelle innvendingar kvelte av ønskje om å slutte rekkene?
Vi fekk iallfall demonstrert at vi bør frykte når tre motstemmer i pandemien vart forsøkt fagleg avkledde og offentleg uthengde av 35 kollegaer. Bryt ikkje innlegget med dei etiske reglane våre?
II§1 En lege skal vise kollegaer og medarbeidarar respekt ... §5 Offentlig og annen debatt mellom kollegaer i medisinske og helsepolitiske spørsmål skal holdes på et saklig plan.
Innlegget er blitt delt, likt og applaudert på Facebookgruppa Leger i Norge. Vi har ulike ståstader og erfaring, men felles ønskje om minst mogeleg sjukdom, liding og død av covid-19. Kan vi gje kvarandre rom til å sjå på problema frå fleire sider – halde meteren – også i avisspaltene og sosiale medium?
Bodil Håheim, lege
En stor satsing på de minste
Denne uken øker barnetrygden for barn under seks år med 3600 kr. i året. Aftenposten mener på lederplass 2. september at dette burde omfordeles fremfor å komme alle familier til gode.
Helt fra den moderne barnetrygden ble innført, har det vært en universell ordning som skal bidra til å dekke utgifter til forsørgelse av barn. For det koster å ha barn. Spesielt for dem som allerede har lite. Jeg vil at barn skal slippe å oppleve at de har færre muligheter enn andre barn på grunn av foreldrenes økonomi. Derfor investerer regjeringen i barnefamilier.
I Norge har vi i flere tiår snakket om å bekjempe utenforskap blant barn, uten å lykkes. Til tross for at økt barnetrygd anses som et av de mest treffsikre tiltakene for å motvirke at barn vokser opp i fattigdom, har den stått stille siden 90-tallet.
Derfor kjempet vi frem at barnetrygden skal økes med 7200 kr. årlig for de minste. Samtidig vil vi innføre et fritidskort som sikrer mulighet for deltagelse for alle barn mellom 6 og 18 år. Fritidskortet skal dekke deltageravgift på fritidsaktiviteter, som gjerne er en større utgift for eldre barn. Regjeringen har satt i gang en forsøksordning i 12 kommuner.
Så er jeg selvsagt enig med Aftenposten i at vi må gjøre mer for dem som trenger det mest. Dette prioriterer KrF i regjering.
Kjell Ingolf Ropstad, barne- og familieminister (KrF)
Rusreformen må bidra til rett hjelp til rett tid
I et innlegg i Aftenposten 18. august mente vi at det trengs en rusreform som styrker det som fungerer, med ulike reaksjoner. Motsvaret til Kenneth Arctander Johansen, daglig leder i RIO, opplever vi som et ensidig forsøk på polarisering av debatten. Nyansene er borte, og han skriver entydig at vi er for straff. Det er ikke riktig.
Bruk av ulovlige rusmidler på fest bør få en sanksjon, mens rusavhengige bør få tilbud om behandling. Unge trenger å fanges opp tidlig. Vi er for behandling, og for å gi hjelp.
Rusreformutvalget hopper galant bukk over et vesentlig punkt i sitt mandat fra regjeringen: sanksjoner hvis oppfølging uteblir. Er det humant å la mennesker få lov til å ruse seg uten konsekvenser? I praksis kan dette medføre forsinket hjelp.
Videre mangler Johansen nyansene mellom sanksjoner og bare å la alle få «ruse seg i fred». I sitt tilsvar setter han oss i bås, som om vi er ute etter å straffe slitne rusmisbrukere. Dette er vi skuffet over, fordi det skaper lite fruktbar og nyansert debatt. Det blir å ta mannen, ikke ballen. Sakens kjerne, som er legitimitet av store brukerdoser uten konsekvenser, blir ikke berørt av RIOs leder.
Marte Yri Evensen, daglig leder, Stiftelsen KRAFT, Are-Stenfeldt- Nilsen, erfaringskonsulent, Stangehjelpa
Støtte til somaliske kvinner i Tawfiiqmoskeen
Feministenes kamp for likeverd og likestilling har fått oss dit vi er i dag. I innvandrermiljøene er likestilling ingen selvfølge. Behandlingen somaliske kvinner i Tawfiiqmoskeen blir utsatt for av det mannlige lederskap, er et grelt eksempel.
Moskeen styres etter en patriarkalsk ukultur som ikke hører hjemme i Norge. Kvinnene blir brukt til rengjøring og matlaging uten å være representert i styret. Når høyt kvalifiserte kvinner henvender seg til ledelsen med ønske om medbestemmelsesrett, blir de tilsidesatt. Et mistillitsforslag fra kvinnene endte med utestengelse fra generalforsamlingen 8. august.
Bystyrepolitiker Ubah Aden (Ap) etterlyser i sin kronikk i Klassekampen 27. august bistand fra en norsk institusjon til en ny valgprosess for Tawfiiqmoskeen med kvalifiserte kvinner i styret. Internasjonal Kvinneliga for Fred og Frihet arbeider for feministiske verdier og burde kunne være en god støttespiller for de somaliske kvinnene.
Dette er en feministisk solidaritetserklæring, en støtte til våre somaliske medsøstre. Vi kan ikke kjempe deres kamp, men vi kan bidra med vår støtte i kampen for likeverd og medbestemmelsesrett.
Mai-Bente Bonnevie, billedkunstner og fredsaktivist, Ragnhild Halvorsen, dr.med. og kvinnesaksaktivist
Synsing om hjemmekontor og videomøter
Spekter-leder Anne-Kari Bratten sa til Dagens Næringsliv 13. august at «ikke alle kan ha hjemmekontor på mandag og fredag». I et debattinnlegg i Aftenposten 27. august skriver Abelias direktør for arbeidsrett, Birgit Abrahamsen, at blant 200 av Abelias medlemsbedrifter svarte 71 prosent av medlemmene at digitale møter vil effektivisere arbeidshverdagen fremover. Dette er gode eksempler på synsing, og jeg skal forklare hvorfor.
Company Pulse har i en årrekke gjort faglige undersøkelser på arbeidsplasser. I sommer fant vi at onsdag, torsdag og fredag var tre på topp-dagene på hjemmekontor – ikke mandag og fredag. Abelias undersøkelse om at digitale møter vil effektivisere arbeidshverdagen fremover, er høyst snodig.
Skal vi få kunnskap om produktivitet i fremtiden, må vi først vite noe om dagens situasjon og deretter måle utviklingen over tid. For å måle produktivitet i møter er minimumskravet å kartlegge tidsbruk og nytteverdi på avholdte møter. Det er både meningsløst og villedende å spørre om noe i fremtiden som ingen kan vite noe om.
Jan Kristian Karlsen, daglig leder, Company Pulse
Hjemmekontor må bli en mulighet, ikke en plikt
Vi er enig med Abelias Birgit Abrahamsen i Aftenposten 27. august: Det blir mer bruk av hjemmekontor fremover, og vi må finne gode løsninger sammen.
For oss er muligheten for hjemmekontor i utgangspunktet et gode. Det gir ansatte større fleksibilitet til å styre sin egen arbeidsdag, til å unngå reising til og fra jobben og til å styre sin egen arbeidstid mer effektivt. Men økt bruk av hjemmekontor har noen utfordringer som vi må løse i fellesskap.
Først og fremst må vi sørge for at hjemmekontor blir en mulighet, ikke en plikt, og at det ikke blir et enten eller. Dernest må partene inngå avtaler som sikrer at hensynet til arbeidsmiljø, arbeidstid, ergonomi, forsikringer og kompensasjonsordninger, for å nevne noe. Så må vi sammen utvikle gode ledelsesmodeller som er tilpasset at ansatte sitter på forskjellig sted, ikke ansikt til ansikt.
Vi er langt forbi spørsmålet om ja eller nei til hjemmekontor. Det relevante spørsmålet er hvordan vi møter en ny normal på en konstruktiv måte, der arbeidstagernes ønsker om fleksibilitet, sammen med bedriftenes ønske om produktivitet, gir en bedre arbeidshverdag for flere.
Erik Kollerud, YS-leder
Smertelindring ved fødsel kan gi bivirkninger
Kvinner som opplever intense smerter under fødselen, kan ha en god opplevelse. Vi skrev Viten-kronikk om dette paradokset, som eksempel viste vi til professor Leiv Arne Rosselands studie der de fleste kvinnene oppga både sterke smerter og god opplevelse. Kronikken handlet ikke om denne studien, og vi har ikke misforstått. Vi har aldri hevdet at høy smerteintensitet er forbundet med god fødselsopplevelse, eller smertelindring med en dårlig.
En god fødselsopplevelse avhenger av mer enn smerten, som at barnet er friskt og at mor er trygg og behandlet med respekt. Fravær av smerte fører ikke automatisk til en bedre opplevelse. Kvinner kan ha positive minner om intense smerter, og epidural kan være forbundet med en dårligere opplevelse. Det betyr ikke at alle som får epidural også får en dårligere opplevelse.
På gruppenivå gir epidural lengre fødselsvarighet, oftere tilførsel av syntetisk hormon (oksytocin), lavere smerteintensitet, men ikke bedre fødselsopplevelse. Epidural reduserer produksjonen av fødselshormoner. Hormonene påvirker rier, blødning, amming, stressmestring og tilknytning. En tredjedel av norske fødende får intravenøs tilførsel av kunstig oksytocin. Både epidural (fentanyl) og syntetisk oksytocin påvirker barnets adferd og sugemønster den første timen etter fødselen.
Vi vet ikke alt om fødselshormoner og det fysiologiske forløpet, og vi vet ikke betydningen av at det blir brutt. Vi håper det har liten betydning. Vi trenger flere studier før det kan slås fast, ikke avfeiing og synsing.
Vi bør anbefale mestring av smerte som førstevalg. Kvinner som trenger eller ønsker det, skal få god smertelindring. Helsenorge.no har i øvrig balansert informasjon. Å late som om bivirkninger ikke finnes og at epidural ikke påvirker hormonproduksjon, fødselsforløp eller barnet, er ikke objektiv informasjon.
Ellen Blix, professor og jordmor ved Oslo Met, Anne Kaasen, førsteamanuensis og jordmor ved Oslo Met, Mette Ness Hansen, master i folkehelsevitenskap og jordmor ved Nasjonal kompetansetjeneste for amming og
Tine Schauer Eri, førsteamanuensis og jordmor ved Oslo Met
Jordmødre nekter ikke fødende epidural
Helsepersonell har ansvar for å gi korrekt informasjon til fødende om epiduralbedøvelse. Det forundrer meg at Trond Nordseth mener at Ellen Blix kommer med synsing, men selv tillater seg å tillegge jordmødre egenskaper som baserer seg på synsing, nemlig at jordmødre forsinker og hindrer fødekvinner i å få epidural.
Til NRK sier han at vi baserer vår kunnskap og tjeneste på ideologi. Det tjener ikke kvinnene at vi kaster påstander frem og tilbake. I Aftenposten står et annet innlegg på trykk fra anestesileger om epidural. Der sier forfatterne at epidural alltid bør ha en medisinsk vurdering av jordmor og lege.
På en av kvinneklinikkene får de fødende et informasjonsskriv der det står at de kan få epidural når som helst under fødselen, også dersom det ikke er noen åpning. Det er også innført epiduralrunder om natten. Det fører til at jordmødrene driver med innsalg, for at den fødende skal rekke epiduralrunden eller at kvinner som trenger epidural må vente lenger enn nødvendig. Hvor er valgfriheten da? Selv om mange kvinner i dag ønsker epidural, er det også mange som ønsker en fødsel uten. Alle disse kvinnene er like viktige.
Kari Aarø, Leder Den norske jordmorforening
Lær av snublesteinene
I forrige uke ble det plassert ut nye «snublesteiner» i Oslo. Det er forgylte brostein i asfalten utenfor hjemmene til jødiske nordmenn som ble deportert under krigen. De er der for at vi aldri skal glemme. Samme uke sto Sians leder Lars Thorsen på TV og argumenterte for deportasjon av titusenvis av nordmenn på grunn av deres religion.
Sians oppskrift er den samme som før: Angrip en minoritet, gjerne innvandrere, under dekke av at deres kultur og religion gjør det umulig å integrere dem. Slik angrep Ku Klux Klan katolske innvandrere fra Sør-Europa og Irland, og slik angrep nazistene jødene. Konspirasjonsteorier er en viktig del av oppskriften.
Sian er en marginal gruppe, men det er påfallende hvor normalisert muslimhatet er. Det er også verdt å merke seg at vår politiske og intellektuelle elite fremstår avstumpede overfor det. På NRK-programmet Debatten lot hverken justisminister Monica Mæland (H), partileder Siv Jensen (Frp) eller jurist Anine Kierulf til virkelig å erkjenne Thorsens grufulle budskap. De var for opptatte med å forsvare hans ytringsfrihet, som er godt ivaretatt av det norske samfunnet. Om noe, så har Thorsen fått disproporsjonalt mye taletid. Men dette må voldelige motdemonstranter ta en stor del av skylden for.
Etter Debatten kunne vi lese en kommentar i VG av Hanne Skartveit, som brukte brorparten av plassen på å understreke hvor viktig det var å kritisere islam. I en situasjon der våre muslimske medborgere utsettes for terrorforsøk, diskriminering, utbredt rasisme og altså trusler om deportasjon, har vår politiske og intellektuelle elite gått seg vill i en metadebatt som handler om at det er viktig og riktig å kritisere dem.
Både ytringsfrihet og religionskritikk er essensielt. Men er det virkelig så vanskelig å kombinere dette med solidaritet med våre muslimske medborgere? Når en religiøs minoritet er under angrep fra de intolerante og hatefulle, så skal vi huske på at Norge har vært der før, og at vi aldri skal dit igjen. Det er dette snublesteinene forteller oss.
Eivind Trædal, bystyrerepresentant (MDG), Oslo
