Aftenposten bør beklage sin dekning av «Ways of Seeing»

Tidligere høyesterettsdommer Ketil Lund deltar sammen med Sara Baban i stykket «Ways of Seeing».

Narrativet om terrorister i teateret var feilaktig.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Marianne Solberg var turnéprodusent for «Ways of Seeing» fra mai 2019 til februar 2020.

Aftenpostens kommentator Andreas Slettholm skriver 26. august om avisens rolle i utviklingen av «Ways of Seeing»-saken. Han spør om hva som hadde skjedd dersom Aftenposten ikke hadde satt disse setningene på trykk 23. november 2018:

«Det er drøyt å snikfilme folks hus, bare fordi de mener noe annet enn deg. Det bærer med seg en slags ikke-uttalt trussel: Vi vet hvor du bor. Vi venter i mange timer foran inngangen din. Det er litt Rote Armee Fraktion over det hele. Hadde de oppsøkt min leilighet, ville jeg ringt politiet.»

Kommentaren er en innrømmelse

Selv om kommentaren er en innrømmelse, holder ikke det selvransakende blikket lenger enn til innledningen. Sammenligningen med Rote Armee Fraktion var en subjektiv vurdering, skriver Slettholm. Meningen var ikke at stykket skulle politianmeldes.

Konklusjonen er at Aftenpostens avisanmeldelse var berettiget. Teatret har skylden. For kan avisen klandres når forestillingen brukte «fremmede virkemidler» som «fiksjon og virkelighet»? Teateranmeldelsen er unik. Hvor kom perspektivet om venstreekstremisme, trusler og terrorisme fra? I 2015 deltok anmelder Per Christian Selmer-Anderssen på det velkjente sikkerhetskurset «Blue Dot Safety Training» i England. Hvilken kompetanse ble brukt i teateranmeldelsen?

Det var ikke bare anmeldelsen. Få dager senere skrev Aftenposten i en oppfølgingssak at Frp-politiker Christian Tybring-Gjedde fikk huset snikfilmet. Men dette huset ble aldri filmet. De hadde filmet feil hus.

I denne saken kunne teateranmelderen oppfattes som en «sikkerhetsekspert» som «problematiserte overvåkingen». Han sa følgende: «Da gir aktørene ut informasjon som ikke er allmenn tilgjengelig, noe som øker trusselen.»

Selv om anmelderen tok forbehold, satt leseren igjen med inntrykket av at trusselen var reell.

Et feilaktig narrativ

Oppfølgingssaken i Aftenposten skapte narrativet som i fire måneder dominerte offentligheten, inntil timene før Laila Anita Bertheussen ble pågrepet. Da hadde statsminister Erna Solberg rukket å komme med sin famøse uttalelse om at forestillingen bidro til at det ble tøffere å være politiker.

I oppbyggingen av det feilaktige narrativet er nyhetssaken like viktig som anmeldelsen. Få dager senere fremprovoserte den kronikken til Laila Anita Bertheussen i VG. Aftenpostens idé om virkeligheten var blitt større enn virkeligheten. Hvordan kunne dette skje i en moderat avis?

Metoden minner om Fox News-metoden hvor nyhetssendingene var bygd opp i et «we against them»-narrativ og solgt som konspirasjonsbyggende merkevare i en tegneserieaktig populisme. Sjokkeffekten på seeroppslutningen kom først da liberale ble presentert som terrorister og forrædere.

Forestillingen om at fienden nå befant seg i nabolaget, gjorde frykten og hatet helt reell. Aftenpostens fortelling av terrorister «coming to a theatre near you» føyer seg inn i et slikt narrativ.

Teateret var allerede stemplet

Mange har krevd Erna Solbergs unnskyldning. I januar 2021 avviste Solberg at hennes uttalelse hadde stemplet teateret.

Det har hun for så vidt rett i. For teateret var jo allerede stemplet – av Aftenposten. Kan statsministeren egentlig klandres? Det var Aftenpostens bruk av «fremmede virkemidler» i anmeldelsen og blandingen av «fiksjon og virkelighet» i medieomtalen som førte til det feilaktige narrativet om terrorister i teateret.

Det er Aftenposten som bør beklage.

Oppdatert 27. september med opplysningen om at Solberg var turnéprodusent for forestillingen.