Mina Bai fremstår som en moderne, norsk-iransk Erasmus Montanus | Usman Rana

Det er ganske typisk for nyateistiske tenkere at religion ikke skal tolereres, men bli bekjempet.

I Aftenposten 29.juli presenterer Mina Bai en svært endimensjonal analyse av årsakene til muslimsk terrorisme.

Når hennes enkle argumentasjonsrekke består av «terroristene har islam til felles, ergo er islam den fremste årsaken», fremstår hun som en moderne, norsk-iransk Erasmus Montanus.

Det er en merkelig tekst Mina Bai har skrevet som tilsvar til min kronikk 27.juli, der jeg hadde to hovedpoenger:

For det første at norske muslimer må vise handlekraft utover å ta avstand fra ekstremisme og listet opp konkrete forslag med vekt på teologisk kamp.

For det andre advarte jeg mot å se oss blinde på islam i kampen mot muslimsk ekstremisme.

Når det gjelder mitt første hovedpoeng, understreket jeg i min kronikk at det ikke er tilstrekkelig å fordømme (ekstremisme) og følge opp med at «ekstremisme ikke har noe med islam å gjøre», all den tid ekstremismen blant annet rettferdiggjøres med religion.

Også i min nylig utgitte bok «Norsk islam – hvordan elske Norge og Koranen samtidig» bruker jeg mange sider på å forklare muslimske ekstremismes røtter, også dens teologiske røtter med khawariji-sekten og Muhammad ibn Abd al-Wahhab i spissen

Uviteskapelig tøv

Likevel presterer Bai å bygge sitt tilsvar på at jeg «unngår bekvemt å nevne religionens rolle». Det er en mystisk og fantasifull lesning av min kronikk, og det er fristende å oppfordre henne til å lese kronikken min om igjen uten skylapper.

For øvrig gjør Mais tilsvar henne til et utmerket eksempel på mitt andre hovedpoeng – overdrevet islamisering av muslimsk radikalisme.

For det må være mulig å ha flere tanker i hodet samtidig. Ja, den religiøse og teologiske næringen til ekstremisme må ikke undervurderes – og kommuniseres, men den forklarer ikke ekstremismen alene. Dermed er det ikke tilstrekkelig å snakke om religion i antiradikaliseringsarbeid.

Det må tilstrebes en flerdimensjonal tilnærming til muslimsk ekstremisme, og da er det nyttig å ha et godt gangsyn.

Å være flerdimensjonal er ikke ensbetydende med å skylde på Vesten eller at muslimer ikke tar ansvar, som Bai anklager meg for – men det handler om å være ærlig, redelig og løsningsorientert i kampen mot ekstremisme, istedenfor å ri sine egne kjepphester.

Da er det relevant å trekke inn psykologi, geopolitikk, historie og sekularisme i diskusjonen. Faktisk er Mina Bais utbrodering om religiøs oppvekst som hovedforklaring på muslimsk ekstremisme, uvitenskapelig tøv.

Det finnes ikke troverdig forskning som støtter dette. Harvards Jessica Stern og Brookings J.M Berger oppsummerte i en artikkel i The Atlantic i 2015 at det ikke kan pekes på en spesifikk religiøs oppvekst som fører til radikalisering.

Bai forstår lite av konteksten

Scott Atran, en av verdens fremste terrorforskere, tilknyttet Oxford University, uttalte i et intervju at den fremste prediktoren for å bli terrorist ikke er religion, men blant annet hva slags miljø og vennekrets unge muslimer oppholder seg i.

Videre peker han på politiske forhold og sivilisasjonskrig-tesen som viktige kilder til ekstremisme. At muslimske terrorister praktisk talt aldri har religiøs skolering, bekreftes også av Marc Sageman ved Foreign Research Policy Institute.

Den kjente amerikanske sosialantropologen med ekspertise på islam, John R. Bowen, har også i en artikkel anbefalt flere islamske læresteder i Vesten for å motarbeide radikalisering blant unge muslimer.

Bowen og Sageman fremholder at individer som er uskolerte innen islam, er sårbare for ekstremistisk retorikk.

Med andre ord er det sentralt at unge vestlige muslimer tilbys en sunn religiøs identitet som en motgift til radikalisering.

Dette tar jeg til orde for i min bok og argumenterer for at muslimer kan være religiøse og samtidig støtte opp under rettsstaten, demokratiet og sekularismen.

Når Bais løsning isteden er at muslimer skal slutte å ta Koranen og profeten alvorlig, forstår hun lite av konteksten mange vestlige muslimer lever i. Realiteten er at europeiske muslimer er mer religiøse og sosialkonservative enn majoritetsbefolkningen på kontinentet.

Tall fra Gallup Coexist Index fra 2009 viser at 58 prosent av franske muslimer har en sterk religiøs identitet, mens det samme tallet i den franske befolkningen samlet er 23 prosent. Tilsvarende tall i Storbritannia er 75 prosent versus 23 prosent.

Da er det høyst relevant og uvurderlig å snakke om teologi og hva «riktig» islam skal være, selv om det irriterer personer som Bai, Ayaan Hirsi og deres nyateistiske støttespillere at man ikke slutter å snakke om Gud og åndelighet.

Bai kan gjere stikke hodet i sanden

Det er ganske typisk for nyateistiske tenkere at religion ikke skal tolereres, men bli bekjempet. Ikke overraskende går de i forsvarsposisjon når den antireligiøse franske sekularismen kritiseres, og deres eksiliranske allierte er ikke fremmede for å romantisere den antiliberale iranske sjahen.

I sitt tilsvar til meg later Bai som om jeg har kritisert sekularisme i alminnelighet, noe jeg ikke har gjort.

Jeg har i særdeleshet rettet min kritikk mot fransk sekularisme, laïcité, og vist til anerkjent forskning ved Will Mccants og Chris Meserole som viser til laïcité som én faktor for å forklare det høye antallet franske ekstremister.

Bai kan gjerne stikke hodet i sanden, men det blir urimelig å fremstille meg som antisekulær på grunn av at jeg viser til denne forskningen. Selv er jeg tilhenger av en liberal og amerikansk form for sekularisme, og argumenterer for at islam og sekularisme er forenlige størrelser.

Som den norske sekularisme-eksperten Sindre Bangstad argumenterer for i sin bok «Sekularismens ansikter», finnes det flere ulike typer for sekularisme.

De to hovedtypene er den laicistiske som har antireligiøs profil, og den jødisk-kristne sekularismen med sin religiøse historie – hvilket gjenspeiler sistnevntes åpenhet til religionens plass i offentligheten. Dessuten må Bai skille mellom sekulariserte folk og sekularisme som politisk doktrine.

Sekularisme som prinsipp handler om institusjonelle strukturer, mens sekularisering av et samfunn innebærer en kulturell utvikling med avtagende religiøsitet. Det vil si at man trenger ikke være personlig sekularisert, eller ikke-religiøs, for å støtte en sekulær stat eller sekularisme.

Derfor kan også praktiserende muslimer være sekulære.

En livssynsåpen norsk sekularisme vil best legge til rette for at norske muslimer utvikler en bærekraftig og troverdig norskmuslimsk identitet.

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger påFacebookogTwitter

Mer i debatten?

• Mina Bais tekst: Usman Rana er en moderne mørkemann
• Usman Ranas kronikk som startet debatten: Ser vi oss blinde på islam, vil vi aldri vinne kampen mot ekstremisme