Debatt

Norges høyrepopulister sitter i Regjeringen. Ikke i Senterpartiet. | Marte Gerhardsen

  • Marte Gerhardsen, leder, Tankesmien Agenda

I motsetning til høyrepopulistene, som har en ekskluderende og stigmatiserende retorikk mot minoriteter, er Senterpartiet vennlig innstilt, skriver Marte Gerhardsen Stein J. Bjørge / Aftenposten // Vegard Grøtt / NTB scanpix

Påstandene om populisme og sammenlikningen med Trump er useriøse.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Vegard Grøtt / NTB scanpix

Det er ikke alt som er populært som er populisme. Det er heller ikke særlig lurt å sette den merkelappen på alt man ikke liker. Senterpartiet, for eksempel.

Vi har de siste ukene vært vitne til en underlig kampanje, der fremtredende folk på høyresiden - inkludert statsministeren - forsøker å fremstille Senterpartiet som et populistisk parti, og partiets leder Trygve Slagsvold Vedum som Norges svar på Donald Trump.

Erna Solberg anklager Vedum for «rå populisme», basert på en uenighet om bensin- og dieselpriser. Samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen (Frp) velger uttrykket «rein populisme».

Civita-leder Kristin Clemet stiller i en tekst i Aftenposten spørsmålet «kan vi få en norsk Trump?» og gjør en ifølge seg selv «nøktern vurdering» når hun konkluderer med at «den norske trumpismen» finnes på begge sider av midtstreken, og at Senterpartiet er den ene av dem.

Hun følger opp med bombastisk å slå fast at Senterpartiet har «den strengeste innvandringspolitikken» i Norge, noe som er langt fra virkeligheten. Det er Senterpartiets kritikk av «eliten i byene» og ulvesaken som er hovedbakgrunnen for alle anklagene.

La oss kikke litt nærmere på anklagene. Kan Senterpartiet karakteriseres som et populistisk parti?

Populisme som periferiens kamp mot sentralisering

Økende mistillit mot mainstream politiske partier og media er et viktig stikkord for å forklare høyrepopulismens fremvekst i dag. Men historisk har populismen også kommet til uttrykk som periferiens kamp mot sentralisering og «etablissementet» i hovedstaden.

Anders Ravik Jupskås, (C-Rex), kaller det for «periferi-populisme». Eksempler på dette i Norge så vi under folkeavstemningen mot EF og senere EU.

Les også

Storbritannia er på vei ut av EU. Det lønner seg å lytte til folket, skriver Per Edgar Kokkvold

Cas Mudde, en av Europas fremste eksperter på populisme, kaller det for «Agrarian populism» - med referanse til bevegelsen «Narodniki» tilbake på 1870-tallet, og US American People’s Party omtrent på samme tid. Ifølge ham er det lite agrarpopulisme i det postindustrielle USA og Europa i dag, men han nevner franske Poujadists, det nederlanske Farmer Party, som eksempler.

Slik skiller Senterpartiet seg fra populismen

I Norge er Senterpartiet det nærmeste vi kommer periferipopulisme, men det skiller seg tydelig fra populisme-begrepet slik vi forstår det i dag, av tre grunner:

1.Sp fremstiller ikke seg selv som de eneste reelle representantene for folket.

Det er ikke slik at kritikk av eliter i seg selv er populisme. En kritisk holdning til de som har makt, både den økonomiske og politiske eliten, er selvsagt helt legitimt og et sunnhetstegn for et demokrati.

Et kjennetegn for populister at de alltid sier at de, og bare de, er de genuine representerer for folket. Alle andre er mot.

2.Sp setter ikke svake grupper opp mot hverandre.

I motsetning til høyrepopulistene, som har en ekskluderende og stigmatiserende retorikk mot minoriteter, er Senterpartiet vennlig innstilt.

De gir ikke minoriteter skylden for samfunnsproblemer. De har et sterkt sosialt engasjement og er opptatt av å bekjempe økende ulikhet. De sprer ikke frykt for at flyktninger vil ødelegge Norge, men engasjerer seg for å lykkes med integrering i Norge.

Der finansminister Siv Jensen (Frp) oppfordret kommunene til å si nei til flyktninger, har Senterpartiet ivret for bosetting og integrering også i distriktene, der de har hovedtyngden av sine velgere.

3.Sp fremmer ikke mistillit mot medier.

En like viktig målskive for populister som eliten, er media. Populister er tilhengere av mer direkte demokrati, derfor tar de ofte til orde for folkeavstemninger. De er skeptiske til langsomme og indirekte prosesser med «forstyrrelser» fra media.

Les også

Verdens ledere må anerkjenne at de har mislykkes, mener Stephen Hawking

Grunnen til at Facebook og Twitter er populære virkemidler for populister, er at de muliggjør slik direkte representasjon. Igjen ser vi ingen tegn til at Sp har et konfliktfylt forhold til redaksjonelle medier, de tvert imot tydelige forsvarere av en fri presse.

Useriøse påstander og sammenlikninger

Senterpartiet gjør det ualminnelig godt på meningsmålingene om dagen, og det er både naturlig og legitimt at andre partier derfor bruker tid og krefter på å kritisere dem. Det tåler både Senterpartiet og debatten. Men påstandene om populisme og sammenlikningen med Trump er useriøse.

Istedenfor å klistre feilaktige merkelapper på Senterpartiet, bør man i stedet anerkjenne at dette handler om politikk.

Dagens regjering har gått inn for en massiv sentraliseringsreform. Det har vakt sterkt engasjement og viser at sentrum – periferi dimensjonen fremdeles står sterkt i Norge. At flere velgere da snur seg mot Senterpartiet, er logisk.

Oppblomstring av høyrepopulistiske partier

Senterpartiet har alltid vært en sterk forsvarer mot sentralisering og for lokal selvbestemmelse. Det forsvaret er kanskje viktigere enn noen gang.

Jeg er ikke alltid enig med Senterpartiet, men de gjør en uhyre viktig jobb i norsk politikk. I land etter land ser vi at folk i distriktene opplever at de etablerte partiene ikke lytter, ikke forstår dem og fører en politikk som ikke er i deres interesse.

Dette har ført til en oppblomstring av høyrepopulistiske partier som skaper sterke fiendebilder og som polariserer den politiske debatten.

Vi skal være glade for at velgere som ikke føler seg hørt av makta i Oslo har et konstruktivt sted å snu seg til for å få gjennomslag.

Istedenfor feilaktig å karakterisere Senterpartiet som Trumpister og populister, bør statsminister Erna Solberg (H) og andre på høyresiden være mer opptatt av det som skjer i deres egne rekker.

Tidligere justisminister Anders Anundsen (Frp) satte fyr på Tønsberg blad da han ikke likte innholdet. Integrerings- og innvandringsminister Sylvi Listhaug (Frp) uttalte at høy innvandring «gjør henne bekymret for sine barns framtid». Hun skriver blogginnlegg om angrep fra «feministeliten» og føler seg negativt forskjellsbehandlet av mediene.

Her er jeg enig med Dagsavisens Hege Ulstein som sa «selvsagt er det en forskjellbehandling. Mediene er klart mer kritiske til dem som sitter i regjering, det er de som sitter med makten».

Innvandringspolitisk talsmann og stortingsrepresentant Mazyar Keshvari (Frp) skrev nylig i Aftenposten at folk «takket være direkte kanaler i sosiale medier våknet og gjennomskuet mediene og deres systematiske forsøk på å skape oppfatninger, holdninger og reaksjoner på falske premisser».

Norges høyrepopulister sitter i regjeringen. De er ikke med i Senterpartiet.

  • Civita-leder Kristin Clemet svarer: Marte Gerhardsens forsvar hviler på en svak analyse og en feilaktig gjengivelse
  • Takk for at du leser Aftenposten! Bli abonnent hos oss og få full tilgang til de viktigste nyhetene, de mest vesentlige debattene og interessante kommentarer og analyser - inkludert faste spalter for mediekritikk. Her kan du bli abonnent

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Sentralisering
  2. Høyrepopulisme
  3. Senterpartiet (Sp)
  4. Tankesmien Agenda

Relevante artikler

  1. KOMMENTAR

    På en søndag: Kan det dukke opp en norsk Trump? | Kristin Clemet

  2. DEBATT

    Senterpartiet er ikke Norges mest høyrepopulistiske parti

  3. DEBATT

    Svarer på beskyldninger om «trumpskvetting»

  4. DEBATT

    Clemet bedriver «Trump-skvetting» | Anne Beathe Tvinnereim

  5. DEBATT

    Støres analyse av høyrepopulismen holder ikke mål | Kristin Clemet

  6. KULTUR

    Ny bok gir deg en grundig innføring i populismens historie og karakter