Debatt

Kort sagt, 17. mars

  • Redaksjonen

Kontantstøtte, selvgodhet i Aftenposten, språknormering, psykiatri, guttedebatten.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Dette er dagens kortinnlegg.


Kontantstøtte til besvær

I sin kommentar på fredag 9. mars påstår Andreas Slettholm at byrådet i Oslo driver et politisk spill når vi foreslår en forsøksvis erstatning av kontantstøtten i Oslo. En av de viktigste oppgavene lokalpolitikere har er å sikre god integrering. Når Oslo ønsker å være forsøkskommune for erstatning av kontantstøtten er ikke det et forslag vi har tatt ut av luften. To regjeringsoppnevnte utvalg anbefaler at ordningen fjernes. Dette må vi følge opp.

Som å blande olje og vann
KrF påstår at kontantstøtten kan koordineres med satsing på arbeidstrening, på barnehage og på språkopplæring og at det vil bedre integreringen. Ansatte rundt om i Oslos bydeler, de som jobber med dette hver dag, sier noe annet. De forteller at de sliter med å nå frem til de gruppene som Brochmann 2 rapporten og Barnefamilieutvalget sier låses inne av kontantstøtten. Jeg tar den tilbakemeldingen på alvor.

Sanner har siste ord
Det er Jan Tore Sanner som må ta stilling til om Oslo kommune kan få søke om å være forsøkskommune. Jeg har tro på at Sanner sier ja. Signalene fra borgerlig side i Oslo er positive. Dersom vi ser at dette prosjektet har positive effekter så må det få konsekvenser, uavhengig av hvem som sitter i regjering.

Slettholm understreker at det finnes mye kunnskap om kontantstøtteordningen og at hverken forrige eller nåværende regjering har hatt vilje til å gjøre noe med den. Det stemmer. I tillegg har den sittende regjeringen økt kontantstøtten. Dette på tross av at man har gode kunnskaper om hvilken effekt det kan få.

Man kan ikke holde fast ved en politikk som har slike bivirkninger for en utsatt gruppe. Det er jeg sikker på at Sanner er enig med meg i. Jeg mener vi politikere må være mer pragmatiske enn det vår nåværende regjering har vært, så langt.

Byrådsleder Raymond Johansen


Alt ved det gamle i Aftenposten

I en helsides egenannonse 14. mars skryter Aftenposten av hvordan de har forsøkt å forstå de politiske omveltningene i Europa og velgernes motiver, og formidle dette innsiktsfullt og faktabelagt. Vi som husker dekningen av Brexit, Trump og de andre folkelige opprørene mot etablert politikk, lurer på om annonsen er et signal om at Aftenposten nå har tenkt å ta skjeen i en annen hånd. Kanskje vil avisen slutte å stemple avvikende meninger som «populisme»?
Kanskje vil innvandringsskepsis bli omtalt uten negative stempel, som om det var en legitim oppfatning? Kanskje vil «fremmedfrykt» retorikken bli lagt vekk? Kanskje vil man presentere også ubehagelige statistikker, uten for mye pynt og tilsløring? Det ville vært fint, og gjort avisen leseverdig.
Men nei. På side 2 og 3 i samme utgave har man tegnet Gert Wilders som vifter med et hakekors. Omtalen av ham og hans suksess blant velgerne, er like stemplende som vi er vant med. Gert Wilders setter ord på en legitim, folkelig bekymring for at innvandringen har vært for stor og medfører uønskede samfunnsomveltninger. Det passer tydeligvis ikke med Aftenpostens oppfatning av hva som er stuerene standpunkter. Omtalen av Wilders og hans velgere bærer mer preg av det enn av de fine ordene om saklig, fordomsfri analyse i avisens annonse for seg selv.

Torkel Steen, Oslo


Demokratisk normering

Styreleder i Språkrådet, Guri Melby, spør 14. mars om hvorfor undertegnede mener at normeringen av skriftspråket skal privatiseres. Hvis hun hadde lest vårt innlegg nøye, ville hun ikke stilt dette spørsmålet. Vi skriver klart og tydelig at øverste normeringsinstans uansett skal være departementet.

Hun spør videre hva det er med dagens normering av bokmålet som er eksperimenterende, som altså tar mer hensyn til språkpolitikk enn til språkbruk. La oss se på ordparet savne/sakne. I 1917 var savne hovedform, mens sakne var sideform, i 1938 ble sakne sidestilt, i 1959 ble savne sideform og i 1981 ble savne sidestilt med sakne. Bruksfrekvens viser at sakne-former brukes i 1,6 prosent av dagens bokmålstekster, mens 98,4 prosent bruker savne. Dette forteller at sakne-formene er så marginale at det er meningsløst å fremstille det som om de er sidestilte med savne i moderne bokmål. Like fullt er de ifølge Språkrådet akkurat det – til tross for at det i Språkrådets normeringsfullmakt legges vekt på at normeringen av bokmål skal foregå uavhengig av nynorsknormeringen. Andre pussigheter er at bøyningsformer som tilbøy har samme status som tilbød, selv om tilbøy knapt kan observeres i bokmålstekster. Ja, sågar frembøy, som så vidt oss bekjent ikke er observert i bokmål i det hele tatt, er ifølge Språkrådet helt kurant og sidestilt med frembød. Denne listen kan dessverre gjøres deprimerende lang. Språkrådets normeringsfullmakt sier også at det skal legges vekt på praktisk bruk og usus. Å ta hensyn til det språket folket bruker, er å gjøre normeringen demokratisk. Vi har ikke sett tegn som tyder på at Språkrådet har tenkt å følge opp dette.

Torbjørn Nordgård og Helene Uri

Skal de nesten friske stjele fra de sykeste?

Du har rett, Tor Levin Hofgaard: de psykiatriske poliklinikkene fylles IKKE opp av friske (Aftenposten 14. mars). Ved mitt DPS arbeider jeg selv med å sile ut de sykeste, slik samfunnsoppdraget er.

Lavterskeltiltakene er jeg derimot skeptisk til. For er disse til nytte? Eller tjener de som sikkerhetsnett for dem som snubler litt, så de aldri får opplevd mestringen ved å finne igjen fotfeste selv? Hvis nettet er for finmasket, fanger vi også opp dem som ville blitt bra spontant. Det er nemlig ikke alltid slik at det banale utvikler seg til det verre. Forkjølelser går over, influensa også, til og med alvorlige depresjoner (en tredjedel etter 6 måneder, halvparten etter ett år – kanskje innkassert som behandlingseffekt hvis vi kommer tidlig til?) Og eksamensnerver utvikler seg ikke til schizofreni. Som en tankevekker: overbehandling med antibiotika for banale fysiske tilstander truer nå folkehelsen på verdensbasis.

Tankegangen gjør også noe med oss som samfunn: trenger jeg en psykolog for å være lykkelig?
Det er dessuten et prioriteringsspørsmål. Skal våre begrensede ressurser brukes til psykiske forkjølelser eller til de alvorligste tilstandene, som vi nesten friske kan komme i skade for å skygge for? Mens de alvorlig lidende fortsatt kryper sammen bak sykehusveggene, i skam. Psykologer flest ser dem ikke. De færreste av dem jobber der inne. Da er disse pasientene lette å glemme.

Marianne Mjaaland, psykiater og forfatter av Tvang og tvil


Hvem er er taperne i guttedebatten?

Det er beklagelig at debatten om gutters frafall ikke har medført felles forståelse for saken, slik Einar Lie oppsummerer 8. mars, og jeg er enig med Rune Bård Hansen som hevder at dette handler om strukturell diskriminering.

Det at Nielsen 25.februar nyanserer bildet, er bra. Men når hun mener at alarmklokkene ringer langt høyere når gutter er tapere enn når jenter er det, antyder hun at saken har noe følelsesladet ved seg.

Jeg har selv studert ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning. I min masteroppgave argumenterte jeg for at kjønnene utgjør en maktbalanse. Jeg viste blant annet til at menn kommer dårligere ut enn kvinner på viktige områder og at kvinners makt trenger synliggjøring. Dette fikk jeg lite gehør for. Det var som om det ved senteret lå noen følelsesladede føringer som la lokk på kritiske spørsmål ved maktforståelsen. Jeg fikk en svært mangelfull vurdering av oppgaven min.

Ifølge Nielsen 9. mars har menn «gammel gjeld» å betale. Jeg foreslår at hun setter opp et regnskap. Jeg tror ikke kvinner har mindre gjeld. Tvert imot. Selv om menn har dominert i kulturen, betyr ikke det at de har mer makt enn kvinner. Alle blir født av en kvinne. For som Mari Teigen sier 6. mars, er det på tide å røske opp i kjønnsanalyse på autopilot. Kanskje tid for å diskutere kvinnemakt?

Liv Roksand, mastergrad i tverrfaglige kjønnsstudier


  • Grundig journalistikk og arenaer for meningsutveksling er viktigere enn noensinne. Bli abonnent på Aftenposten i dag

Les mer om

  1. Kort sagt