Arbeiderpartiet har rotet seg inn i en vanskelig debatt om reversering av borgerlig politikk. Sist ut er Høyres Henrik Aasheim med en relativt vellykket spin på Aps prosjekt. Iet debattinnlegg i Aftenposten nylig gir han Arbeiderpartiet tilnavnet «reverseringspartiet».
Det er selvsagt lett å hevde at alle andre er slemme med Arbeiderpartiet i denne debatten. Helt fra Arbeiderpartiets landsmøte har mediene kjørt Jonas Gahr Støres parti på hva de vil endre av Regjeringens politikk.
Partiet som nå blir kritisert for å ville endre for mye, ble rundt sitt eget landsmøte kritisert for å ville endre for lite.
Før kommunikasjonsstrategien til Høyre endret seg, var det kort mellom vitsene om at Aps politikk best endres gjennom å kaste partiet ut av regjering.
Til tross for dette er det som regel lite fruktbart å skylde på alle andre. Den brutale sannheten er at Arbeiderpartiet er kommet i denne skvisen fordi de har latt det skje.
Kler ikke opposisjonsrollen
Politikkens verden er brutal. Den som ikke klarer å sette sin egen agenda vil bli slukt av noen andres. Arbeiderpartiet kler ikke opposisjon spesielt godt. De fremstår som et parti som vil at det meste skal være som det er og synes det er dumt når noe endrer seg.
Det er rett og slett litt uklart hva Arbeiderpartiet egentlig ønsker med landet hvis de skulle få regjeringsmakten etter 2017.
I et debattinnlegg i Aftenposten nylig oppsummerer Jonas Gahr Støre mye av problemet. Innlegget begynner med å rette blikket mot 2020 og ymte frempå om at samfunnet vil gjennomgå store endringer. Allikevel handler mesteparten av innlegget om hva Arbeiderpartiet har gjort tidligere.
Setter søkelyset på fortiden
Arbeiderpartiets selvbilde synes fortsatt å være preget av et syn på at vi alle i utgangspunktet er Arbeiderparti-velgere. Med et slikt utgangspunkt gir det mening å sette søkelyset på fortiden og motstandernes feil.
Basert på partiets kommunikasjon kan det virke som de spekulerer i at det er bedre å overbevise velgerne om hvorfor det er dumt å velge noe annet enn Ap, fremfor hvorfor man burde velge Ap.
Når man så har eliminert alle alternativer, sitter Arbeiderpartiet klare til å ta imot sine tapte sønner og døtre med åpne armer.
Arbeiderpartiet ser ikke bare på seg selv som utgangspunktet, men som selve Norge. Derfor er det å være uenig med selveste Arbeiderpartiet ofte mer enn en hvilken som helst uenighet. Det er nemlig ganske ofte direkte «unorsk» å tillate seg en slik uenighet.
Arbeiderpartiet ser ikke bare på seg selv som utgangspunktet, men som selve Norge
En slik strategi kan mest sannsynlig vinne valg, men det er en strategi som gir definisjonsmakten til motstanderen. Arbeiderpartiet er avhengige av at regjeringspartiene gjør tilstrekkelig mange feil, fremfor å bygge opp en egen historie om hvordan partiet vil forandre Norge.
Det gjør at man også blir sårbar for karakteristikker som «reverseringspartiet».
Sosialdemokratiet må også fornyes fra tid til annen
Arbeiderpartiet ville gjort smart i å lytte til Tony Blairs både utskjelte og skamroste spin-doctor Alistair Campbell. Da mener jeg ikke Irak-krig og dårlige eksperimenter med offentlig sektor, men lærdommen om at også sosialdemokratiet fra tid til annen må fornye seg.
Det eneste som virker sikkert nytt med den nåværende versjonen av Arbeiderpartiet er at de er garantister for KrFs fortsatte innflytelse i norsk politikk.
Twitter: @achalse
Få med deg de viktigste og beste debattene — følg Aftenposten meninger på Facebook og Twitter
Med dette innlegget tar Internrevisjonen sommerferie. De er tilbake med ny kritikk av egen politiske side fra 5. august! Enn så lenge - her er noen klassikere dere likte og delte mye:
Snoen:
Halse:
Snoen: