Nei, jeg er hverken passiv eller viljeløs. Å stå åpent frem og fortelle at jeg ble voldtatt, har gjort meg sterkere enn noensinne. | Marthe Steinmann

Line Kolstad Rødseth beskriver sitt møte med VG som et overtramp. Det er så langt ifra den oppfatningen og erfaringen jeg sitter med.

I en kronikk mandag 8. april skriver Line Kolstad Rødseth om sine opplevelser med VG i forbindelse med dekningen av den såkalte Kopseng-saken. «VG hadde etter alt å dømme allerede bestemt seg for å portrettere Kopseng som en psykopatisk serieovergriper og ofrene hans som passive og viljeløse», skriver hun.

Jeg er, akkurat som Rødseth, en av de fornærmede i Kopseng-saken. Jeg er også en av flere kvinner som fortalte sin historie i VG, og jeg reagerer kraftig på Rødseths uttalelser.

Hvis hennes inntrykk etter å ha lest intervjuene med oss, er at vi er passive og viljeløse, så skjønner jeg ingenting. Jeg følte meg tvert imot sterk og modig.

Ønsket rettferdighet

I juni 2013 leverte jeg min anmeldelse mot Julio Kopseng. Da var det fire år siden jeg hadde bodd sammen med ham i et ni måneders helvete. Jeg var så langt nede som det går an å komme.

Først fire år etter at jeg rømte fra ham, var jeg sterk nok til å politianmelde ham for voldtekt og mishandling. Jeg ønsket å slå et slag for rettferdigheten, for meg selv, og for andre kvinner der ute som har opplevd overgrep, men som ikke har turt å anmelde. Eller som har opplevd å få saken sin henlagt.

Det var på tide å vise at han ikke hadde seiret over meg. Men viktigst av alt – han hadde ikke klart å få meg til å tie. Jeg ville at den ondskapen han hadde utsatt meg for, skulle frem i lyset og at han skulle få sin straff.

Behandlet med respekt

Jeg innrømmer at jeg var redd da saken kom opp for retten og jeg skulle vitne. I en og en halv dag satt jeg i vitneboksen og fortalte om alt det fæle som hadde skjedd. Om daglige voldtekter, fysisk og psykisk mishandling. Alt det jeg hadde prøvd å glemme.

I vitneboksen husker jeg at jeg kalte Kopseng et monster. I mitt hode er han akkurat det, selv om jeg leser i kronikken at Rødseth ikke er enig i den beskrivelsen av ham.

I retten satt det journalister fra flere aviser. De refererte det jeg sa i vitneboksen. Jeg ga også noen intervjuer, under forutsetning av at jeg fikk være anonym.

Jeg opplevde at alle journalistene behandlet meg med respekt og ydmykhet og gjorde det de kunne for å gjøre meg trygg i en veldig krevende situasjon. Journalistene var også forsiktige og henvendte seg som regel til min bistandsadvokat først. Og hvis jeg sa nei, ble det respektert.

Det var brutalt å lese om seg selv i avisen, men det som sto der, var ekte og sant. Ingen sitatfeil. Ingen som forhåndsdømte meg. Jeg følte meg heller ikke som et svakt menneske.

Foregikk på mine premisser

Hvorfor tok det så lang tid før politiet stoppet Kopseng? sto det i VG noen dager før dommen i lagmannsretten falt. Jeg leste at alle de seks første kvinnene som anmeldte ham, hadde fått sakene sine henlagt, selv om alle hadde oppgitt navnet hans da de anmeldte. Dette var kvinner som bodde i helt forskjellige deler av landet, og som ikke kjente hverandre. Likevel gikk det ingen alarmbjeller hos politiet.

Disse kvinnene vil aldri få sakene sine opp i retten. Det at de anmeldte var likevel avgjørende for at politiet til slutt fikk øynene opp for at de hadde med en serieovergriper å gjøre.

Jeg bestemte meg for å skrive et åpent brev til disse kvinnene for å takke dem. Derfor tok jeg kontakt med VG for å høre om de ville trykke brevet. En journalist ringte meg. Etter flere lange samtaler på telefonen bestemte jeg meg for å stå frem, for første gang med ansikt og fullt navn, og fortelle hele historien min.

Det var min avgjørelse. Det var aldri noe mas, alt foregikk på mine premisser.

De lyttet og ivaretok

Rødseth beskriver sitt møte med VG som et overtramp. Det er så langt ifra den oppfatningen og erfaringen jeg sitter med. Hun skal selvfølgelig få lov til å ha sine meninger, men det er viktig å høre andres også. For det er ikke bare dårlige erfaringer der ute.

Jeg personlig valgte for det meste å forholde meg kun til VG, da jeg følte at det var de som lyttet og ivaretok. Jeg var ikke bare en historie, men et menneske bak historien.

Jeg følte meg trygg. Senere har jeg vært i kontakt med flere journalister og fotografer i VG. Inntrykket er det samme. Jeg blir møtt med omtanke og et åpent blikk.

Hverken passiv eller viljeløs

Det tok tre år før det var en rettskraftig dom i Kopseng-saken. Tre år med usikkerhet, tre år med livet på vent, rundene i retten med brutale utspørringer fra forsvarere, deretter enda mer venting. Så falt endelig dommen. Kopseng ble dømt til lovens strengeste straff, 21 års forvaring med ti års minstetid. Jeg var fri.

Jeg valgte å gi historien min et ansikt, for å vise kvinnene der ute at man kan finne styrken, man kan finne viljen, man kan finne kjempen i seg selv, uansett hvor langt nede man har vært. Å ha opplevde voldtekt er et traume, likevel går det an å finne tilbake til seg selv.

Jeg håper og tror at åpenheten min kan ha hjulpet noen. For meg har ærlighet vært avgjørende for å komme meg videre i livet. Og kanskje nettopp derfor føler jeg meg hverken passiv eller viljeløs.

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.