Full forvirring om Arktis, Norge og Russland | Sven G. Holtsmark
Det foregår altså en «kamp om naturressurser» i Arktis. Hvilken «kamp», og hvilke «naturressurser»?
Arne Treholt og Glenn Diesen er bekymret for at Arktis er i ferd med å bli en «arena for stormaktskonfrontasjon», og Norge blir «Natos frontlinjestat overfor både Russland og Kina i Arktis» (Aftenposten 4. januar).
Men som dikteren sier: Når utgangspunktet er galest, blir titt resultatet originalest. Her er det mye å ta fatt i.
Norge som frontlinje mot Russland | Diesen og Treholt
Hvilken «kamp»?
Det foregår altså en «kamp om naturressurser» i Arktis. Hvilken «kamp», og hvilke «naturressurser»?
Kartlagte eller antatte petroleumsressurser nord for polarsirkelen befinner seg i all hovedsak i de arktiske statenes fastlandsterritorium, territorialfarvann, økonomiske soner eller i like uomstridte deler av deres kontinentalsokler. Det foregår derfor ikke, og kan ikke foregå, noen «kamp» om ressurser i disse områdene.
Hvilke ressurser i Arktis er det altså USA skulle kunne nekte Russland å utvinne «alene», slik Treholt og Diesen bekymrer seg over?
Lost in translation?
Havrettskonvensjonen av 1982 (UNCLOS) utgjør grunnlaget for blant annet grensedragning og ressursutnyttelse i verdens havområder. Det er riktig at USA ikke har ratifisert denne avtalen. USA forholder seg likevel til prinsippene i UNCLOS som gjeldende sedvanerett og har derfor også selv erklært økonomiske soner og egne kontinentalsokler i tråd med kriteriene i UNCLOS-regimet.
Sammen med de øvrige statene som grenser til Nordishavet, signerte også USA den såkalte Ilulissat-erklæringen av 28. mai 2008, som utvetydig slår fast at internasjonal havrett er grunnlaget for forvaltningen av arktiske havområder.
Videre: USA har angivelig «ikke anerkjent Russland og Canadas arktiske arkipelagiske havrettskrav, men betegner havområdene disse landene gjør krav på, som internasjonalt farvann».
Jeg forstår ikke, noe må være lost in translation, fra russisk?
USA har ikke innsigelser mot Canadas eller Russlands økonomiske soner. Uavklarte avgrensninger i Beauforthavet og Beringstredet har ingenting med dette å gjøre.
Russland og Norge: felles fortid og pragmatisk fremtid | Sergey Lavrov
Derimot er det uenighet om deler av Nordvestpassasjen er å anse som en internasjonal transportvei (USAs standpunkt) eller som indre canadisk farvann (Canadas standpunkt) og tilsvarende for enkelte passasjer gjennom øygrupper nord for Sibir.
Derfra er det en lang vei til en maktkamp eller «konfrontasjon» mellom USA og Canada, Russland eller Kina.
Sette saken på hodet
USAs utenriksminister Mike Pompeo skal i en tale i mai 2019 ha åpnet «for direkte konfrontasjon med Russland og Kina i Arktis dersom dette skulle vise seg nødvendig for å ivareta amerikanske interesser».
Talen ble holdt i Arktisk Råd 7. mai, og man kan ha ulike oppfatninger om innhold og tone. Den inneholder likevel ingen formuleringer i nærheten av det som påstås av Treholt og Diesen.
Pompeo peker derimot på at det bare er én stat som de siste tiårene har gjennomført tiltak som kan forsvare bruk av uttrykket «militarisering» om Arktis – Russland.
Det foregår en massiv utbygging av militær infrastruktur, også i nye områder, i russiske Arktis. Det i seg selv trenger ikke gi grunn til uro i Norge eller Nato. Å peke på vestlige tiltak som årsak til en angivelig militarisering av området blir likevel, for å si det forsiktig, å sette saken på hodet.
Orwellsk newspeak
Utover i teksten synes Treholt og Diesen å miste siste tilløp til bakkekontakt – Russlands annektering av Krim var i virkeligheten et forsøk på «bevare status quo». Dette er orwellsk newspeak, russisk novojaz, benyttet som morsmål.
Man må vel være professor ved et prestisjeuniversitet i Moskva eller diplomat med ytterst variert bakgrunn for å prestere et slikt høydepunkt av kreativ omgang med ord og virkelighet.
