Kort sagt, onsdag 20. mai
Tidlig ultralyd. Pandemi og grensen til Sverige. UNE og retur til forfølgelse og tortur. Dette er dagens kortinnlegg.
Dårlig begrunnet lovforslag om tidlig ultralyd
Forslaget fra Frp, Ap og SV om tidlig ultralyd til alle gravide er ikke i tråd med beste kunnskap på feltet eller faglige anbefalinger. Dette er ikke tatt opp av forslagsstillerne.
Partiene har hastverk. Endringene i bioteknologiloven skal tre i kraft umiddelbart etter vedtak, uten vanlig konsekvensutredning og høring. Alle nye metoder i helsetjenesten skal metodevurderes, men partiene tar seg ikke tid til det.
Å få barn er og blir et usikkert prosjekt. Men vi har allerede rutiner i dagens svangerskapsomsorg for å identifisere risikogravide og gi dem et skreddersydd tilbud.
Retningslinjene for svangerskapsomsorgen (2018) er basert på oppdatert medisinsk kunnskap om helsen for mor og barn. Tidlig ultralyd til alle er der ikke anbefalt. I tillegg er det dyrt, 100 millioner kroner, samt at gynekolog- og jordmorressurser tas fra viktigere oppgaver.
Kriteriene for innføring av masseundersøkelser av antatt friske er dokumentert helsegevinst, forsvarlig ressursbruk og at undersøkelsen gjør mer gavn enn skade. En samlet vurdering av tidlig ultralyd som masseundersøkelse er at testen ikke oppfyller kriteriene, med mindre den subjektive opplevelsen av «trygghet ved å være testet» i seg selv tolkes som helsegevinst eller nytte. I så fall står vi overfor et paradigmeskifte.
Når diagnostiske tester gjøres til feministisk-politisk kampsak, reiser det prinsipielle spørsmål. Testen betraktes som et «gode» som i dag kan kjøpes av dem som har råd. Derfor mener man at det offentlige bør ta ansvar slik at «alle får». Videre at de gravide åpenbart vil ha testen, siden så mange tar den.
Med denne logikken får vi en offentlig helsetjeneste som navigerer prinsippløst og populistisk. Det gir mer urettferdighet, ikke mindre. Taleføre og kjøpekraftige grupper vil i kraft av sine forbruksvaner sette dagsorden for ressursbruken. Ny teknologi anvendt i et ekspanderende helsemarked for «å skape trygghet» er en sikker, kommersiell suksess. Desto viktigere at den offentlige helsetjenesten holder hodet kaldt og navigerer i henhold til medisinske behov og beste kunnskap.
Morten Magelssen, medlem av Bioteknologirådet, førsteamanuensis ved Senter for medisinsk etikk, Universitetet i Oslo og Elisabeth Swensen, spesialist i allmennmedisin, Flatdal
Når bør grensen mot Sverige åpnes?
I en artikkel 14. mai siteres Johan Giesecke, tidligere statsepidemiolog i Sverige og Andreas Tegnells læremester: «Å stenge grensen til Sverige var en dårlig idé. Å fortsette med det nå er en dum idé.»
Journalist Robert Gjerde nevner ikke at Giesecke er en sterk talsperson for at flokkimmunitet er viktig for å begrense spredning av koronaviruset. Han har støttet Sveriges strategi og også strategien Storbritannia i første omgang valgte. Vi kjenner resultatene. Redaktøren i tidsskriftet The Lancet, Richard Horton, omtaler den forsinkede reaksjonen i Storbritannia under overskriften: «Det er den største vitenskaps-politiske fiaskoen i en generasjon.»
Teorien om flokkimmunitet er ikke aktuell som grunnlag for strategiske valg for å bekjempe koronaen når det er mulig å stoppe infeksjonen på annen måte. Grunnen er at mange av dem som infiseres dør, og hele 60–70 prosent av befolkningen må infiseres før flokkimmunitet eventuelt kan utvikles. Spania, som har blant de høyeste dødstall i verden, er langt fra flokkimmunitet. Bare rundt 5 prosent har antistoffer som tyder på gjennomgått infeksjon.
Sverige har fortsatt rundt ti ganger så stort smittepress som Norge. Det er lite sannsynlig at dette endrer seg så fort at det kan bli aktuelt å åpne grensen fra 15. juni. Å slippe inn arbeidstagere fra Sverige uten å kreve karantene fra 1. juni synes også meget risikabelt.
Norge har nå relativt få nye som smittes. Det vil være svært uheldig om denne situasjonen skulle ødelegges ved å åpne grensen mot Sverige før smitterisikoen der er nær det norske nivået.
Gunnar Kvåle, dr.med., professor emeritus i internasjonal helse
UNE og returer til forfølgelse og tortur
10. mars spør jeg i Aftenposten hvorfor Justisdepartementet tillater at Utlendingsnemnda (UNE) fatter så mange ulovlige asylvedtak med returer til forfølgelse og tortur som konsekvens. I 2018 fikk UNE 55 dommer mot seg for slike vedtak. UNE selv skriver «Det er ikke avdekket vesentlige avvik i UNEs drift i 2018».
18. mai ble UNE atter en gang felt av domstolene. Denne gang var det Leila Bayan som ble returnert til pisking, et klart brudd på torturbestemmelsene. UNE tar det på det høyeste alvor: «Dommer er viktige tilbakemeldinger på vår saksbehandling.»
Det blir litt som om marinen etter Helge Ingstad-ulykken skulle konkludert: Kollisjoner er viktige tilbakemeldinger på vår navigasjon.
Arne Viste, daglig leder i Plog AS
