Debatt

Kort sagt, torsdag 4. juli

  • Debattredaksjonen

Tøyse-øl. Flyskam. Pensjonsordning. Sukkerbitens fremtid. Dette er dagens kortinnlegg!

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Lettkrenkede ølentusiaster

Mitt innlegg om tøyse-øl versus industriøl har som ønsket fått mange reaksjoner. De negative har én ting felles: De velger å misforstå. Med fare for å ødelegge debatten: Mitt hovedpoeng er at nesten alt du kjøper ferdig i dagligvaren, er tilsatt konserveringsmidler og annet som påvirker smak og kvalitet. Det gir åpning for småskalaproduksjon uten disse tilsetninger. Når det gjelder øl, mister argumenter mye av sin gyldighet siden renhetsloven har medført at norske bryggerier har holdt seg til malt, gjær, humle og vann. Min påstand er derfor at noen stor kvalitetsforskjell er vanskeligere å få til. Det er mao. slik at det håndverksbryggeriene gjør, kan ethvert industribryggeri gjøre like godt – om de velger det. Hurra! Skål! Med færre tøysevarianter er det håp om at noen klassikere igjen kan finne plass i hyllene. Kanskje noen tyske «helles» som til og med finnes i alkoholprosenter som aksepteres i norsk dagligvare? Et utmerket feriedrikke! Prost! God sommer!

Jan Blichfeldt, siviløkonom og reklamemann


Flyskam og ansvarsfraskrivelser

Med sin kronikk om flyskam 5. juni leverer retoriker Kjell Terje Ringdal en gavepakke til dem som ønsker å fortsette med å fly stadig mer og lengre. Hans hovedbudskap er at «flyskam flytter ansvaret fra småfeige politikere som ikke våger å ta beslutninger, og lemper det over på individet». At «flyskam redder de unnvikende» politikerne.

Er dette troverdig? Hvilke politikere oppfatter befolkningens eventuelle flyskam som en sovepute som fritar for ansvar? Mot slutten av kronikken sparker faktisk Ringdal selv bena under sitt hovedbudskap når han skriver om skamfølelse og individets rolle: «En sterk, folkelig deltagelse bidrar dessuten til å legge ytterligere press på den enkelte politiker.»
Altfor mange tenker at det er politikerne som må ta alt ansvar for å løse klimautfordringene for oss, og at hva vi gjør som individer ikke betyr noe. Hvis de fleste i tillegg mener at politikernes tiltak ikke skal koste oss noe særlig, har vårt demokrati et alvorlig problem.
Vi bør være enige om at vi trenger både modige politikere og engasjerte individer som handler ut fra kunnskaper og etiske vurderinger. Bare i et godt samspill mellom disse kreftene kan vi løse klimautfordringene.

Eirik Skattum, Nesodden


Statsråden desinformerer

I statsråd Anniken Hauglies tilsvar til Unni Bjellands debattartikkel «Hvor ble det av min tjenestepensjon?», fremstilles Bjellands anliggende, og de mange andres anliggende som også gikk i pensjonsfellen, som grådighet: «Jeg tror de aller fleste vet at det ikke utbetales en tjenestepensjon på 66 prosent av sluttlønn i tillegg til en full alderspensjon fra folketrygden – det ville vært grovt urimelig.»
Statsråd Hauglie desinformerer. Statsansatte i våre årskull som har jobbet kortere tid enn oss, får 66 prosent av lønnen i samlet pensjon (folketrygd pluss tjenestepensjon). Vi ber om ikke å bli diskriminert, det vil si 66 prosent av lønnen i samlet pensjon.

Pensjonsforliket straffer oss som stolte på politikerne. Nordmenn har siden 2009 blitt oppfordret til å jobbe lenger, for å redusere pensjonsutgiftene. Dette har fått en makaber bismak: Vi har stått lenger i jobb, og vi har spart staten tilsvarende for pensjonsutgifter, men staten tar i tillegg vår tjenestepensjon. For enkelte av oss blir det et samlet pensjonstap på millioner av kroner. Vi fikk lov til å fortsette å jobbe utover pensjonsalderen uten å bli advart om at konsekvensen var betydelig tap av pensjon.

Statsråd Hauglies desinformasjon betyr enten at hun ikke vet bedre, eller at hun snakker mot bedre vitende. Ingen av delene ærer henne, hennes parti Høyre eller Regjeringen.

Jose Gonzalez, Grimstad


Sukkerbiten, en grønn fjordpark åpen for alle!

I Aftenposten den 27. juni har daglig leder for Fotografihuset AS et innlegg der han ønsker at Fotografihuset skal legges til Sukkerbiten. Bydelsutvalget i Gamle Oslo vil ha Sukkerbiten som et grønt friområde, til glede for hele byen. Oslo trenger mer plass for bading i sentrum og flere grøntarealer. Vi trenger ikke flere store bygg i strandsonen.
Fotografihuset AS har ingen argumenter for hvorfor den siste ubebygde, solrike, kommunale fjordtomten skal bygges ned. Et fotogalleri kan legges til et av de mange ledige byggene i Oslo.
Om kort tid legger Sukkerbitens venner frem et gjennomarbeidet forslag til Sukkerbiten som fjordpark, «grønn, gratis og åpen for alle».
Badeplassene i Oslo sentrum har sprengt kapasitet. Sukkerbiten kan avlaste og endelig gi en bystrand med plass til å leke, ligge, sitte og gå og nyte solen. Det er dette Oslo trenger aller mest.
Vi håper at Oslo bystyre tar tak i denne positive visjonen for byen og bidrar til å sikre den siste ubebygde tomten ved sjøen.

Vi må spørre oss selv: Har vi noensinne i ettertid angret på opprettelsen av en park?

Hans-Petter Aas og Nancy Moss, på vegne av Sukkerbitens venner

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Kort sagt
  2. Øl
  3. Pensjon
  4. Byutvikling
  5. Klima