Debatt

En dyktig journalist kan skape en løgn uten å lyve | Eva Sannum

  • Eva Sannum
    Eva Sannum
    Tidligere medlem av PFU, podkaster i Tut & Mediekjør og del av Presseforbundets Kildeutvalg

VGs sjefredaktør Gard Steiro på pressekonferansen der rapporten om dekningen av den såkalte dansevideoen ble presentert. Foto: Berit Roald / NTB scanpix

Det er en kjent problemstilling at en kilde ikke kjenner seg igjen i konteksten sitatet fremlegges i.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Dersom Bar Vulkan-saken var til normal behandling i Pressens Faglige Utvalg, ville vi nå diskutert et punkt i Vær varsom-plakaten som altfor sjelden står på agendaen. Men ingen ville diskutert Gard Steiros avgang.

Kanskje ble det litt mye.

Hva som ble for mye, er imidlertid det vi burde diskutere.

Eva Sannum er kommunikasjonsrådgiver og tidligere medlem av Pressens Faglige Utvalg (PFU) Foto: Thomas Brun

Journalistisk adferd og forholdet til kilder er et eget kapittel i pressens etiske regelverk. Gjennom mine 14 år i PFU undret jeg meg likevel over hvor sjelden vi behandlet saker klaget inn på punkt 3.9, «Opptre hensynsfullt i den journalistiske arbeidsprosessen. Vis særlig hensyn overfor personer som ikke kan ventes å være klar over virkningen av sine uttalelser. Misbruk ikke andres følelser, uvitenhet eller sviktende dømmekraft».

Mediedramaet om et sitat

Den siste ukens mediedrama har i bunn og grunn handlet om et sitat. Et sitat som først ble publisert, deretter beklaget, etter hvert fjernet, men omsider påstått at faktisk er blitt sagt.

«Disse ordene har blitt sagt» bekreftet VGs nyhetsredaktør etter pressekonferansen i går. VG-rapportens konklusjon er med andre ord at sitatet ikke er ren fabrikkering. Legger vi dette til grunn, står vi overfor en kjent problemstilling: En kilde som ikke kjenner seg igjen i konteksten sitatet fremlegges i.

Mange intervjuobjekter har lært seg at man i henhold til Vær varsom-plakaten kan kreve sitatsjekk når man blir intervjuet av en journalist. Normal praksis i pressen er at man får oversendt sine sitater – som oftest fristilt fra resten av saken. Men vinklingen er det mediet som eier.

Min erfaring er at man i enkelte tilfeller sitter igjen med godkjente sitater, men et intervjuobjekt som likevel opplever seg feilsitert.

Skaper løgn uten å lyve

Det skal ikke mer til enn at journalisten utelater det opprinnelige spørsmålets formulering, før svaret man har gitt kan oppfattes annerledes.

Dyktige journalister er spesialister på å spisse og vinkle saker og kan velge utsagn som bekrefter deres vinkling.

I verste fall plassere dem på siden av sin opprinnelige kontekst. Det er ingen journalistisk synd å plukke ut de delene av et intervju som passer best inn i historien man på forhånd har bestemt seg for å lage. Men en dyktig journalist kan også skape en løgn uten å lyve: Hvert ord er sant, men tilsammen fremstår vinklingen som en løgn.

Saken om Sofie handler ikke bare om et publisert sitat. Den handler om en journalistisk arbeidsprosess.

Les også

VG har satt seg selv i en umulig spagat. Denne saken er ikke over. | Andreas Slettholm

Folks oppfatning av mediene

Hvis vi et øyeblikk legger Bar Vulkan-sakens kontekst til side, det faktum at den involverer en profilert politiker som ikke alltid kjenner sin besøkelsestid, er det lite med denne «skandalen» som skiller den fra mange andre saker. Det er lite som gjør den så dramatisk overraskende som pressen selv har gitt inntrykk av. Mediene har latt seg sjokkere over fakta i saken. Likevel bekrefter den en oppfatning altfor mange har fra før: At man ikke kan stole på mediene. Ikke bare i hva de formidler, men når de tar kontakt.

Når vi snakker om en tillitsutfordring, så handler den dessverre ikke om denne dramatiske enkeltsaken, men om den generelle oppfatningen den bekrefter.

Løsningen er ikke at noen må gå

Mange ville nok likt å se at pressens avsløringer denne gangen endelig rammet pressen selv, og at konsekvensen ble en leder som måtte ta ansvar og gå. Jeg tror det finnes flere der ute som ser for seg journalister som sitter rundt bordet på pressepuben og skryter når deres journalistiske gravearbeid fører til noens avgang. Om TV 2 ønsker dette for sin kollega i VG vet vi ikke.

Men å kreve Gard Steiros redaktørstilling for denne saken, som strengt tatt kan sidestilles med en fellelse i PFU, ville vært en fallitterklæring.

Løsningen er ikke at noen må gå. Løsningen er at noen må lære av sine feil, for å bli bedre.

VG sier at de har lært

I går så vi et eksempel på dette, under pressekonferansen til VG. Med blikket stødig festet på pressekorpset foran seg, benyttet Gard Steiro anledningen til å skryte av TV2s journalistiske arbeid rundt denne saken. Det er bra. Pressen har selv nedfelt i sitt etiske regelverk at «det er pressens plikt å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle». Vi kan selvsagt stusse over hvorfor dette måtte gjøres av et annet mediehus, når VG selv sier at de startet gjennomgang av sitt eget arbeid allerede to dager etter publisering. Men la gå.

Gard Steiro har understreket at de har lært av selv å bli rammet av det kritiske søkelyset de vanligvis retter mot andre. Det håper jeg VG og resten av Medie-Norge tar med seg neste gang noen prøver å signalisere at det blir litt mye.

  • Les også:

Les også

  1. VGs til nå upubliserte materiale om Sofies gjengivelse av møtet med Giske: «Ekkel», «litt ubehagelig», «gikk for langt».

  2. VG-journalist Skarvøy: – Eg har ikkje fabrikkert eit sitat

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. VG
  2. Gard Steiro
  3. Pressens Faglige Utvalg
  4. Presseetikk
  5. Trond Giske